Som en blant mange har jeg blitt en ivrig bruker av kollektivtransport. For ikke så lenge siden ble det påbudt med bilbelte (eller kanskje bussbelte er riktigere betegnelse?) og høye gebyrer dersom man blir tatt i unnasluntring. Imidlertid er det ikke alltid like enkelt å være pliktoppfyllende på dette området, ettersom setebeltene i de ulike bussene er av høyst ulik kvalitet og utforming. Noen ganger er det skråbelte som sitter øverst på høyre side av seteryggen, andre ganger på venstre side. Noen ganger er det tvers-over-magen-belte med feste langt nede på setet. Så sitter man der og fomler bak seg og mellom setene for å finne enden av beltet.
For et par uker siden kom jeg inn på bussen, validerte kortet, satte meg til rette, hadde endelig funnet enden av beltet og var klar til å feste setebeltet og dro til. Bom stopp. Dro til ennå engang. Bom stopp. Den unge mannen ved siden av meg kunne ikke unngå å observere at jeg plagdes og ga meg bokstavelig talt en håndsrekning. Han lirket beltet forsiktig opp helt nede ved festet, til det var langt nok til å rekke rundt magen min. Slik fikk jeg gjort min plikt også denne bussturen. Slik ble den unge mannen et eksempel på godhet til hverdags. Og jeg lærte et nytt triks. Et triks jeg faktisk fikk anledning til å vise en medpassasjer ved en senere anledning, da hennes belte viste seg å være like umulig som det jeg hadde opplevd. Kanskje var det samme buss og samme belte?
For en tid tilbake var jeg på hjemreise sørfra og måtte hanskes med en blytung koffert på egenhånd på buss, båt, tog, en 5-10 minutters gåtur og tog før jeg nådde flyterminalen. I utgangspunktet har jeg ikke fysikk til slik handsaming, men må man, så må man… Da jeg skulle på den første bussen, ble jeg både glad og overrasket da en eldre herre tilbød seg å løfte kofferten opp de to trinnene i bussen for meg. Resten av turen måtte jeg slepe på kofferten alene, men tanken på at en av mine flere titalls medpassasjerer hadde hatt omtanke nok til å hjelpe meg denne ene gangen, ga meg styrke til å gjennomføre resten av reisen.
Tredje og siste kollektivhistorie er fra gårsdagen. En eldre dame kom inn på bussen og satte seg ved siden av meg. Hun hadde krykke og så ut til å være gipset på høyre hånd. Utfordrende med tanke på å feste setebeltet, noe hun også verbalt ga uttrykk for mens hun satt og fomlet for å finne beltet. Jeg tilbød meg å hjelpe henne, dro ut beltet og holdt det, med et spørrende blikk om hun fant festeanordningen? Hun nikket, men ristet deretter på hodet og sa at det var visst enklere sagt enn gjort å få festet beltet. Hun ga seg ikke, og til sist hørtes et etterlengtet klikk. Damen lo godt og sa at ja, nå var hun i alle fall fastspent, men å komme seg løs var en annen sak… Da vi nærmet oss bestemmelsesstedet hennes, ba hun meg plinge på stoppknappen, men hun kom seg løs helt ved egen hjelp og tok seg tid til å ønske meg en god dag før hun smilende gikk av bussen. Visst ble det en god dag.
Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. En mulighet til blant annet å vise og å ta imot omtanke. Hver dag er en sjelden gave. Ta imot.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar