Ett skritt om gangen...

Kan hende var det ikke helt tilfeldig at jeg havnet på akkurat denne bussen denne torsdag ettermiddagen. Egentlig skulle jeg vært på en helt annen buss i motsatt retning, på vei til min ukentlige trening. Bussen var smekkfull allerede før den hadde kjørt ut av byen. En barnehage på tur hjem fra besøk på 4H-gården sørget for det – og i tillegg en umiskjennelig eim av fjøs i hele bussen. Jeg var heldig og fant sitteplass og havnet rett overfor ei dame jeg antok var flyktning. Ikke så rent sjelden hender det at smil og ord utveksles på kollektivtransport. Så også denne gangen. Mellom oss damer som tilfeldig ble stuet sammen i en gruppe på fire, ble smil og høflighetsfraser utvekslet.

Da vi nærmet oss mitt hjemsted, var det mange som steg av bussen. Siden dette var i nærheten av mottaket, hadde jeg regnet med at damen rett overfor meg var blant dem. Men hun ble sittende, og siden vindusplassene nå var ledige, flyttet vi oss begge dit. Neste gang var det barnehageflokkens tur til å stige av. Det tok sin tid, for flere av barna hadde sovnet på turen og måtte vekkes. Ei av jentene som først ble vekket, ble båret ut og plassert på sine to vaklende ben utenfor bussen. Hun glippet med øynene og sto og svaiet. Det så faktisk ut som hun skulle falle bakover, hvilket utløste et gisp både fra min medpassasjer og meg. Heldigvis kom en av de voksne henne raskt til unnsetning, og da så vi to mødrene på hverandre og trakk et lettelsens sukk.

På neste stopp skulle jeg av. Det viste seg at her skulle også min medpassasjer av. Da kunne jeg ikke dy meg og spurte om hun bodde her i nabolaget, og det nikket hun bekreftende til. Jeg sa at jeg bodde her selv og prøvde å peke ut huset mitt. Hun pekte også i retning av hennes hus og spurte om jeg ville komme og drikke kaffe. Om hun mente akkurat samme dag, vet jeg ikke, men jeg endte i alle fall opp i stua hennes  – med en kopp kaffe mellom hendene og et fat med frukt foran meg. 

Ingen av dem kunne særlig mye norsk og svært lite engelsk, men i løpet av den knappe halvtimen jeg satt der, ble jeg innvidd i store deler av historien om hvordan de kom hit til nabolaget. Siden jeg liker å gå tur, spurte jeg henne om hun hadde lyst til å være med og gå tur en dag. Det hadde hun, og vi gjorde en avtale om tur allerede neste ettermiddag. Så takket jeg for meg og løp hjem til han som sto og ventet med middagen.

Da jeg neste dag møtte opp turkledt til avtalt tid, sto både mor, far og deres eldste sønn klare på trappa! Tenk, nesten en hel familie som turfølge! Denne første turen gikk til fjæra. Her ble det en aldri så liten festrast med servering av sterk arabisk kaffe i vakre små porselenskopper. Far i huset spilte arabisk klassisk musikk over telefonen. Praten gikk på vekselvis norsk, engelsk og arabisk. Stemningen, musikken og latteren forserte ethvert språklig hinder, og uttrykket ”ut på tur – aldri sur” har sjelden passet bedre. Siden har det blitt mange ettermiddagsturer med hele eller deler av gjengen. Vi har gått tur i solskinn og regn, i sludd og skodde. Smilene og latteren luner mot kulden. Jeg gleder meg for hver gang vi skal ut på tur og kjenner på savn de dagene jeg ikke har anledning til gå tur sammen med mine nye venner. 

Jeg er full av ydmykhet og takknemlighet til Han som er. Som bærer oss alle i sine hender. Han som ser deg og meg og hva vi trenger akkurat der vi er. Som sendte meg til akkurat denne bussen denne torsdagen og åpnet døra inn til en ny og spennende verden. Noe som aldri ville hendt om jeg hadde valgt å bruke bilen til trening denne torsdagen. Eller om jeg faktisk hadde kommet meg på trening. Veien blir til mens vi går, og jeg nyter hvert øyeblikk av vandringen.