Nytt år – nye (u)muligheter
heter det. Nordmenn flest er ekstremt opptatt av været, og året har startet med
mye ekstremvær og obs-varsler. Her har vi vært heldige og har fortsatt tak over
hodet. Jeg er ingen meteorolog og har ikke såpass peiling på værtegn at jeg kan
kalles værprofet engang. Mitt obs-varsel dreier seg derimot om klimatiske
forhold i den åndelige sfæren.
En dag på forsommeren
i fjor gikk jeg en tur i fjæra. Det gjør jeg for så vidt ukentlig i
sommerhalvåret. Akkurat denne lørdags formiddagsturen skilte seg ut. Dagen var
nydelig med delvis klar himmel og sol. Jeg satte meg ned ved en liten
strandflekk på en av de store steinene og hvilte blikket på fjorden og fjellene
rundt. Fargene var så klare, og stillheten var påtagelig. En mild bris
kjærtegnet ansiktet og rufset til det lange blonde håret så jeg måtte ta tak i
det og legge på plass bak øret. Havoverflaten hadde kun små krusninger.
Krusninger som slo stille og forsiktig mot stranden og vasket den. Vannet var
så blankt at jeg kunne se tang og steiner på bunnen av havet. En fredelig oase
som syntes avsondret fra resten av verden. Lyden av biler langt unna og noen
mennesker fra hagene i nærheten høres knapt. De kunne uansett ikke trenge
gjennom denne kokongen av fred og harmoni.
Som lyn fra klar
himmel kom en fornemmelse over meg at alt ikke er slik det ser ut til å være. Bak
den klare blå himmelen jeg så i horisonten ante jeg enorme, mørke skyer og en
storm i emning. Istedenfor de knapt synlige små krusningene på sjøen så jeg voldsomme
bølger slå inn over stranden.
Fred og idyll på
overflaten skjuler uro og kaos som er i emning. Det er vanskelig, for ikke å si
umulig, å forestille seg at noe som helst ondt kan skje, her jeg sitter i denne
fredelige pletten av verden. Mange mener at vi lever i de siste tider. Det som
er helt sikkert, er at vi er nærmere tidens ende nå enn noen gang... Terrorhandlinger
og tilløp til krigsutbrudd, sult og naturkatastrofer som vi nå erfarer, til tross
for at de rammer millioner, er bare krusninger på overflaten.
Jeg har ofte sittet
ved stranden eller på svaberget og betraktet bølgene. De har en egen rytme og
syklus. De første bølgene i syklusen er små. Men bølgene drar seg lenger og
lenger tilbake før de slår med større og større kraft inn mot berget. Slik vil
det antakelig også forholde seg med hendelser som bygger seg opp mot en endetid.
Det er vanskelig å
forestille seg at naturkatastrofer, krig og ondskap plutselig kan ramme og slå
varige sprekker i idyllen. Like fullt vil det skje. Når og hvordan er ikke gitt
verken meg eller andre mennesker å vite eller avsløre. Jeg tillater meg uansett
å nyte slike små pusterom ute i naturen, av lys og frisk luft og tilfredshet.
Vel vitende om at alt jeg kjenner og elsker med ett kan bli borte. Lukten av
havet som kommer med vinden fra vest. Den friske duften av gress, blomster og
skog etter et regnskyll. Mykheten av varm sand mot bare føtter. At solen som
varmer ansiktet når jeg sitter her med ett kan slutte å skinne. At krusningene
på havoverflaten blir til mektige bølger som kan rive meg overende. At fuglene
skal slutte å kvitre og havet aldri mer koke av sprettende fisk.
I Noahs dager var det
også slik da han bygde på arken sin mens solen skinte fra en skyfri himmel og man
ante fred og ingen fare. Gud hadde snakket til ham og bedt ham forberede seg på
flommen. Han var lydig. Selv om intet tydet på at arken skulle være nødvendig.
Til tross for spott og hån fra menneskene rundt ham. Jesus sa selv at slik det
var i Noahs dager skulle det også være når Menneskesønnen kommer. De spiste og drakk,
giftet seg og giftet bort, like til den dagen Noah gikk inn i arken, og de
skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle.
Vær beredt! oppfordret
Jesus sine disipler – og oss. Jeg er ikke speider, men gjennom arbeidet i
barnehagen har jeg gjennomgått noen førstehjelpskurs. Selv om jeg ennå ikke har
hatt direkte bruk for munn-til-munn-metoden og hjertekompresjon, har jeg trent
på å gripe inn. Mentalt er jeg forberedt på hva jeg skal gjøre dersom jeg
kommer ut for et ulykkesscenario. På samme måte tror jeg vi kan forberede oss
på spirituell årvåkenhet og førstehjelp. Et godt sted å begynne kan være å ta
på alvor at mennesket ikke bare lever av brød – og ta til seg av Ordet.
Dette obs-varselet er
sendt ut via flere åndelige værstasjoner, bl.a. Paul Benson, og jeg oppfordrer
deg til også å lese hans innsiktsfulle og velfunderte tanker: Theres a storm coming
Essensen er å være
beredt. Å være årvåkne. Ta imot og nyt det gode så lenge det varer. Vel vitende
om at alt har en ende og at vi er mentalt rustet til å møte det som skal komme.
