Hått støff…

Hvor vakker du er, min elskede.

Å, hvor vakker du er!

Høys 4,1

Har du lest Salomos Høysang som denne strofen er hentet fra? Hvis ikke, anbefaler jeg det på det sterkeste. Det er skikkelig hett stoff – eller hått støff som de sier det på engelsk. Denne boken i bibelen slår lidenskapelig litteratur langt ned i støvlene…

Det britiske kongehuset har feiret prinsebryllup i pinsehelgen. Jeg satt og fulgte deler av seansen på NRK (heldigvis uten kommentator – takk til de streikende journalistene!), og da min datter kom ut av hulen sin et øyeblikk, fortalte jeg om prinsebryllupet. Hun trodde det var snakk om pinsebryllup (siden det var pinseaften) – og hvorfor ikke?

 For hva er vel pinsen? Det er kirkens fødselsdag og opptakten til det himmelske bryllup mellom Guds Lam og bruden – kirken – altså oss som tror. En kulminasjon av kjærlighetshistorien kong Salomo beskriver og som den fantastiske biskopen som talte til brudeparet i helgen tok utgangspunkt i da han snakket om kjærlighet både på et jordisk og himmelsk plan.

Min elskede tar til orde og sier: Stå opp, min elskede! Kom, du, min fagre pike! For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er komme.

Høys 2, 10-12

Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slukker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort.

Høys 8, 6-7

Biskopens ord berørte ikke bare bryllupsgjestene, og jeg kan ingenlunde måle meg med hans glød, engasjement og velvalgte ord. Men det jeg kan tilføye er hva denne kjærligheten gjør med meg. Ordene i inneldningen av bloggen er Jesu ord til kirken. Til deg og meg. Det er mer enn jeg kan fatte, og likevel kan jeg ikke annet enn å ta imot. Hengi meg til denne kjærligheten. Innse at jeg kommer til kort. For ingenting av det jeg kan gi min brudgom kan matche det Han allerede har gitt meg.

Pinsedagen er en oppfølger av Kristi Himmelfarts dag hvor disiplene fikk sin utsendelse av Jesus. Den Hellige Ånd (DHÅ) ga disiplene kraft til å utføre oppgaven. I dag er misjonsbefalingen ikke langt fra fullført. Og jeg er så ufattelig takknemlig for at denne uendelige kjærligheten gjorde det mulig for evangeliet å nå helt til jordens ende – til meg.

På pinsedagens gudstjeneste tok presten dette med DHÅ litt mer ned på jorda. DHÅ er faktisk jordnær. Allerede i dåpen mottar vi DHÅ. Den gjør oss ikke fullkomne. Men den gjør oss i stand til å erfare og å dele av den guddommelige kjærligheten. Jesus er personifiseringen av kjærligheten. Han var villig til å gå i døden for å gi oss del i den.

Noen av apostlene måtte også bøte med livet på grunn av kjærligheten.

Selv i dag må noen av Jesu etterfølgere bøte med livet for denne kjørligheten.  Vi blir ikke alle stilt overfor slike utfordringer. DHÅ gjør det imidlertid mulig for oss å ta imot tilgivelsen for det gale vi har tenkt og gjort. Den gjør det mulig for oss å tilgi den som har gjort oss vondt. Den egyptiske ortodokse biskopen Thomas kaller det å se hverandre i kjærlighetens sirkel. Det gir mening. Vi er mennesker og feiler fortsatt. Men i kjærlighetens sirkel er ser vi bare Jesus i oss selv og våre medmennesker. En gang skal alt bli fullkomment. Inntil da får vi leve i kjærlighetens sirkel og selv om vi ser stykkevis, erfarer stykkevis, så er det en begynnelse.

DHÅ åpner øynene våre så vi ser mulighetene til å gjøre det gode. Det er opp til oss å gripe anledningen. Det kan oppsummeres slik:

 Den Hellige Ånd er

hjerter som banker,

ører som hører,

øyne som ser

og åpne hender som gir,

hender som kan ta imot og

føtter som går til de som trenger det mest,

der hvor nøden er størst.

Apostelen Johannes sier om DHÅ: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden. Joh 3,8

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Skriver apostelen Paulus i sitt brev til Galaterne kap 5,22.

Når jeg tenker på DHÅ på denne måten, ser jeg for meg Mor Theresa som gjorde en utrettelig innsats i Kolkatas slum. Den hellige ånd er esoterisk – og samtidig legemliggjort i den som hører det rop Jesus hørte, ser den nød Han har sett og elsker sin neste som seg selv.(Fra DNK kirkelig bønn)

Til slutt deler jeg en av salmene som vi sang på gudstjenesten i går, som veldig fint oppsummerer pinsedagens budskap:

Som vinden stryk om mine kinn,

Slik er han Heilagandens vind.

Han strøymer om meg, alltid nær,

Han hjelper meg å leve her.

Lik lufta som eg andar inn,

Slik er han, Heilagandens vind.

Han fyller kvart eit andedrag

Og gir meg krefter dag for dag.

Og Andens frukt skal vere fred

og glede, kjærleik følgjer med.

Eit trufast og tolmodig sinn,

det skapar heilagandens vind.

Høyr, Anden blæs kvarhelst han vil,

i sterke kast og mjuk og mild.

Kom, blås og gi meg trua no,

lat Andens frukter i meg gro.

NoS  521

Tekst: Anne Ruth Jangaard

Melodi: Øystein Wang