Ingen er bare det du ser…

Fra Korsveien i Rønvik kirke.

For en stund siden droppet jeg innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En digresjon, men det var en gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. Det er også fullt mulig gjennom å vippse et måltid til en annen på Møtestedet.

Ingen er bare det du ser.

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. Av alle slag. Streite mennesker og langt mindre streite. Glade ansikter og ansikter uten mye liv. Ett av de glade ansiktene kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun glede og varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har i de siste årene bestått av mange motbakker.  

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: (…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!  I kirken er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen grad av vellykkethet i Guds rike mot andres.

Som kroniker har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort fordi jeg mangler overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud, min Far, med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier noe vidunderlig. Nemlig, at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes.

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…)

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans.

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

Til slutt refererer jeg til noe jeg har skrevet om tidligere. Vi er mange som folder våre hender i bønn om benådning for Asia Bibi i Pakistan, som har vært fengslet siden 2009 med en dødsdom hengende over seg. Mange har bedt for henne i alle disse årene. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen – og hun har nå fått en ny sjanse ved at en dommer har satt seg fore å gjennomgå hennes og andre trosfangers saker i løpet av sommeren.

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Jeg er derfor så lykkelig over å ha funnet ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

Gå (evt. sitt eller ligg) i fred, og tjen Herren med glede.

Den som leter...

Hekta - på hekling.

Jeg har likt å hekle siden jeg lærte det som barn. En interesse som har gått i arv fra mormor til mamma(selv om hun nok har strikket mer enn hun har heklet) til meg. Min mormor var et unikum med heklekroken, med et utall sengetepper og gardiner på merittlisten. Hun ga seg ikke selv da synet plaget henne de siste årene. Til å hjelpe seg fikk hun et et digert og sterkt forstørrelsesglass med lampe som hun kunne se gjennom når hun heklet. Og hun holdt det gående omtrent til sitt siste åndedrag.

Mine heklemeritter er bokstavelig talt i småskala sammenliknet med både mamma og mormor. Da jeg gikk på videregående, satt jeg og heklet små duker i timene, mens andre strikker gensere – og atter andre noterte flittig fra lærerens utlegninger. Til mitt bryllup for fem år siden, heklet jeg et tyvetalls serviettringer med sytrådtynt garn og nål hummer 0,75. Jeg kom i mål, men var nokså lei etterpå. Siden har jeg heklet et titalls engler til julepynt i samme garnkvalitet og en og annen runde på en hyllebord, men ellers har hekletøyet stort sett ligget i kurven for uferdige håndarbeidsprosjekter.

For et par uker siden sank temperaturen fra 20 til 9 på et døgn og har siden holdt seg på mellom 5 og 9 grader. De hustrige dagene og kveldene innbød mer til håndarbeid og peiskos enn soling på terrassen og turer i fjæra. Da fant jeg imidlertid frem diverse påbegynte hekleprosjekter og mønstre. Blant annet fant jeg to nesten ferdige gardinborder og fikk blod på tann for å ferdigstille dem. Det ene manglet jeg imidlertid mønster til, så der har jeg gjettet meg sånn noenlunde til fremgangsmåten.

Men for å få en helhet i stua må det suppleres med noen flere gardinborder. Jeg fant et nydelig og relativt enkelt og overkommelig mønster som jeg satte i gang med. Det er så enkelt at man kan sette seg foran TVen med det og gjøre to ting samtidig. Imidlertid manglet jeg såkalt flammegarn i ulike blånyanser til denne borden.  Mesteparten av borden kan likevel hekles ferdig før flammegarnet skal brukes, så disse to ukene har jeg, når jeg ikke har heklet, jaktet på dette flammegarnet.

Jeg har vært i ALLE garnbutikkene her i byen uten å se snurten av verken flammegarn eller noe som likner. Egentlig hadde jeg på det nærmeste gitt opp og begynt å vurdere alternativer. Plutselig kom jeg på at det var én butikk jeg ikke hadde vært  og lett på. Gjenbruksbutikken til NMS. I vinter ordnet de nemlig en liten avdeling for garn – og stoffrester i tillegg til alt det andre krimskramset.

I dag da jeg hadde noen minutter mellom to avtaler i byen, stakk jeg derfor innom bare for å ha prøvd alt. Ved første øyekast var det mer av det samme jeg har sett på alle andre garnbutikkene. Bare billigere. Men en isboks øverst på hylla vakte min interesse. Og sannelig var den ikke full av flammegarn – eller noe som likner – i flere nyanser! Det var nesten ikke til å tro. Prisen var jeg minst like heldig med. For den nette sum av 15 kroner får jeg fargerike og dekorative gardinborder – det formelig klør i fingrene etter å få heklet dem ferdig...

Let, så skal dere finne, formante Jesus disiplene sine for om lag to tusen år siden. Om det var slike timelige ting han tenkte på, vites ikke. men at Gud bryr seg om det vi er opptatt av, det har han sagt. Og sannheten i ordene fikk jeg i alle fall erfare helt konkret i dag.

Tomme tavler …

Vi er ikke akkurat ubeskrevne blad. Likevel, det som var skrevet på ei tavle, kan viskes ut.

For noen uker siden handlet prekenteksten i kirka om kjærligheten og det at vi skal elske hverandre.

Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13,34-35

Elske hverandre som Jesus elsket oss? Er det virelig mulig for oss? Er vi i stand til å elske hverandre til døden? Svaret sier seg selv. Hvorfor skulle Gud være nødt til å sende sin egen sønn for å forsone verden med seg selv dersom vi var i stand til å elske slik av oss selv? Hva betyr det da at vi skal elske hverandre slik Gud har elsket oss? Johannes skriver i et brev til menigheten at kjærligheten nettopp er det at Gud har elsket oss og gitt sin sønn til soning for våre synder.

Tomme tavler. Hvis vi klarer å se hverandre med Guds øyne, gjennom Jesu kors, da blir vi alle tomme tavler. Først da kan vi si at vi elsker hverandre. Menneskelig sett er det få, om noen, som kan elske den som har såret eller sveket en. Men vitnesbyrd fra den forfulgte kirke i Asia og Afrika viser at det er mulig – med Guds hjelp – å tilgi ISIL og andre terrorister som har angrepet kirker og hjem, lagt dem i grus og drept en eller flere menighets – eller familiemedlemmer.

Biskop Tomas fra den Egyptisk ortodokse kirken bruker begrepet ”kjærlighetens sirkel” når han snakker om relasjonen mellom Gud og mennesker og mennesker imellom. Guds kjærlighet omslutter hver og en av oss – og oss alle – i en slik grad at det ikke er mulig å unnslippe den om ikke vi fornekter Guds eksistens. Kjærligheten er ikke vårt verk, men tvert imot Guds eget verk. Kjærligheten handler om tilgivelse. Om å bli kjøpt fri fra vår skyld og gjeld.

Jesus fortalte en liknelse for å illustrere hvor mye vi er ment å tilgi hverandre. Kort oppsummert gjennom å benytte formelen 70 x 7. Liknelsen er gjengitt på en flott og illustrerende måte av

Tricia Tillin

Når du har lest artikkelen hennes, vil jeg til sist fremheve de siste strofene i verselinjene:

Now take the board eraser, and swing it to and fro,
Wipe all those names and debts away, make all the writing go;

“I’d like you to be conscious of the nature of your sin,
But justice comes from God alone, I’ll leave that task to Him.
And, apart from anything else, the Lord has said to me,
If YOU want to be forgiven, then set YOUR debtors free.“

Tanken om tomme tavler leder til tanken om muligheten for å fylle tavlene med verdier. Gode ord og gjerninger. Count your blessings, heter det i et uttrykk, og det handler vel om nettopp dette.

Kjærligheten dekker over en mengde synder. Måtte vi alle velge å leve i kjærlighetens sirkel.