Ingen er bare det du ser…

Fra Korsveien i Rønvik kirke.

For en stund siden droppet jeg innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En digresjon, men det var en gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. Det er også fullt mulig gjennom å vippse et måltid til en annen på Møtestedet.

Ingen er bare det du ser.

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. Av alle slag. Streite mennesker og langt mindre streite. Glade ansikter og ansikter uten mye liv. Ett av de glade ansiktene kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun glede og varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har i de siste årene bestått av mange motbakker.  

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: (…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!  I kirken er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen grad av vellykkethet i Guds rike mot andres.

Som kroniker har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort fordi jeg mangler overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud, min Far, med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier noe vidunderlig. Nemlig, at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes.

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…)

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans.

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

Til slutt refererer jeg til noe jeg har skrevet om tidligere. Vi er mange som folder våre hender i bønn om benådning for Asia Bibi i Pakistan, som har vært fengslet siden 2009 med en dødsdom hengende over seg. Mange har bedt for henne i alle disse årene. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen – og hun har nå fått en ny sjanse ved at en dommer har satt seg fore å gjennomgå hennes og andre trosfangers saker i løpet av sommeren.

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Jeg er derfor så lykkelig over å ha funnet ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

Gå (evt. sitt eller ligg) i fred, og tjen Herren med glede.