Diamanter i støvet...

Tyvende dag jul er forlengs passert, og jula er ryddet ut av huset. Nok en gang overgikk vi oss selv i pengebruk før jul. Nok engang konsumerte vi mer enn kroppen har godt av. Nok en gang må vi reparere med å melde oss inn i treningsstudio for å få bukt med det. Strengt tatt burde jeg være ferdig med julerelatert stoff. Men julebudskapet er imidlertid aktuelt året rundt. 

Selv om media allerede har glemt det, satt vi for en måneds tid siden her i vår velfødde tilfredshet og syntes synd på dem som måtte feire jul alene, uten alt juleglitter, julemat og dyre gaver. 

Kan vi snu det på hodet? Kanskje er det nettopp vi som går glipp av noe når vi nærmest drukner i julestæsj, støy og festligheter?

Ved adventstidens begynnelse fikk jeg et gjensyn med «Gatas evangelium» som har vært satt opp av Kirkens Bymisjon de siste årene. Juleevangeliet formidles i en gatekontekst fra vår tid. 

Musikken til forestillingen er i stor grad hentet fra kjente låter. Selv om «Shine on, you crazy diamond» med Pink Floyd, handler om noe helt annet, visualiserer den vår tilværelse fullt av ting som glitrer uten å være gull. I sterk kontrast til livet på gata. Kaldt, avkledd, nedstøvet og nødstilt. I forestillingen er det nettopp hit julebudskapet forkynnes først. Til de som er nederst på rangstigen i samfunnet, slik hyrdene på Jesu fødsels tid var. 

«Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha,
           ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Matt 9,12-13 

Til sammenlikning forkynte presten i vår lokale kirke første juledag at han hadde fått noen ord å dele (underforstått et direkte budskap fra Gud). Dette «budskapet» gikk ut på at vi ikke lenger skal søke (etter Gud), at vi er oppsøkt. Vel, det er bare halve sannheten. Altså kan ikke budskapet være fra Gud. Gud  kan ikke lyve og kommer aldri med halve sannheten. 

Jesus kom riktig nok for å oppsøke oss (det som var fortapt) – men Han kom med det formål å bergeoss. 

«For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Luk 19,10 

«Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» Esek 34,16

Kanskje er det nettopp de ubemidlede, de som går på gata, de ensomme, de forfulgte og forhatte som finner jula. Jula – som i Jesus. Fordi Han er den eneste som finner dem. Kanskje er Han den eneste gaven de får. Den eneste gaven de kan gi og samtidig selv beholde. 

Jesus kan, om noen, identifisere seg med de hjemløse, de forhatte og utstøtte. Han er steinen bygningsmennene vraket. Salme 118,22. Dette er evangeliet i et nøtteskall. Evangeliet til alle på gata. Evangeliet til de velfødde. Evangeliet til alle – de som (tror de) har alt og de som intet har.

Enten vi bor i slott eller skur, er vi som stein som slipes til diamanter av livets smergelskive, inntil vi når enden og trer inn i himmelens rike. Hvis vi ser godt etter, kan vi underveis glimtvis se det glitre i ferdigslepne fasetter. Tittelen på denne teksten er for øvrig lånt fra ei bok av Joni Eareckson Tada. Hun snakker (av erfaring) om noe av det samme. hun har levd mesteparten av livet lenket til en rullestol, lam fra halsen og ned. Hun har funnet skatter skjult i mørket og deler så gjerne med oss andre hvordan vi kan finne dem.

De kloke skal skinne
          som den strålende himmelhvelvingen;
          og de som har ført de mange til rettferd,
          skal skinne som stjernene til evig tid. 

Daniel 12,3

Så, shine on, you crazy diamonds!