Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse.
I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.
Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook.
Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7, og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»»
Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.
I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.
Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av vår korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok.
