I min nye hverdag med fraværet av faste treningsøkter hos fysioterapeut har jeg motet meg opp til en tur ut i frisk luft nesten hver eneste dag. Værmeldingene har vært variable, og vi har hatt både vinter, høst og antydning til vår. For noen uker siden (ja, det kunne forsåvidt vært senest igår) var værmeldingen ekstra ille. Betydelig nedbør var ventet omtrent hele dagen, og det var nærmest umulig å finne en lysning lang nok til at jeg kunne få mine 30-60 minutter utendørs. Nei, jeg liker ikke å gå ute i regnet når gradestokken viser nærmere null... Men på times-varslet åpnet muligheten seg mellom kl 14 og 15. Når jeg kikket ut av vinduet så det også lovende ut. Gangveien var fri for snø og is, så jeg tok på meg mine nyinnkjøpte goretexjoggesko, lett allværsjakke og – bukse og la i vei. Lyset var såpass sterkt at jeg til og med tok solbrillene på. Uten varmekjeledress og med joggesko nærmest fløy jeg bortover veien. (Vinden hjalp jo litt på...) Før jeg var kommet halvveis ble jeg overrasket av en haglskur. Slik fant jeg ut at solbrillene ikke bare beskytter ikke bare mot sola...
Siden har vi hatt fine dager hvor jeg har vært utendørs flere timer i strekk. Snøen er smeltet og regnet vekk de fleste stedene, og hestehov og rødsildre spretter opp. Nå har vi igjen et langtidsvarsel uten for mange lyspunkter. Men de siste ukene har lært meg noe om utholdenhet og trass. Livet er lettere når sola skinner og du ikke trenger varmekjeledress og alpinbriller for å gå tur. Livet er imidlertid levelig på tross av mørke skyer som truer horisonten. Som kristen vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå. Jeg vet at himmelen venter bak alt. At min kjære frelser har gjort i stand et rom for meg der fremme.
De siste ukers hendelser har muligens gitt oss en liten aha-opplevelse. Vi som har levd i en priviligert verden hvor demokrati og trygghet både materielt og menneskelig har rådet, opplever plutselig at det å gå ut kan være forbundet med fare. Fare for smitte. Fare for å smitte andre. Arbeidsplasser har forsvunnet på et blunk. Noen har til og med blitt så redde at de har hamstret dagligvarer.
Vi er nok mange som kan kjenne på en smule engstelse for framtiden. Ikke nødvendigvis for å dø av COVID-19, men langtidsvirkningene av en hel verdens «lock down».
Jeg er ikke redd for egen del. Men som mamma har jeg naturlig nok en viss uro for mine barns framtid i en verden som er enda mer usikker og omskiftelig enn før. Verden stablet seg selv på beina etter 1. og 2.verdenskrig. Forhåpentligvis skal vi nok stable verden på beina også etter dette, og landet er allerede i ferd med å åpne etter nedstengningen. Langtidsvarslet ser allerede lysere ut.
Som vel de fleste av mine lesere har fått med seg, har jeg et spesielt hjerte for den forfulgte kirke. Den forfulgte kirke har overlevd større prøvelser enn de vi opplever nå. Organisasjonen Åpne Dører har i samtale med flere fengslede pastorer i ulike samarbeidsland om deres erfaring i å bevare troen gjennom lange fengselsopphold under vanskelige forhold. Deres kloke overlevelsesstrategi for krisetider er verd å dele. Kort oppsummert i syv punkter, men jeg anbefaler å lese artikkelen, som du finner her.
1. Aksepter at lidelse er en normal konsekvens for en Jesusetterfølger.
2. Overgi deg til Guds vilje.
3. Åndelig styrketrening gjennom å tilbe og resitere Skriften.
4. Ta del i kristent fellesskap – fysisk eller via medier.
5. Erfar Guds nærvær.
6. Identifiser deg med Jesu og disiplenes lidelser.
7. Stirr deg ikke blind på nuet – ha tro på en større hensikt.
Vi blir lett navlebeskuende i vanskelige tider. Vi har mer enn nok med oss selv og våre egne utfordringer. Jeg må be om tilgivelse for at jeg tidvis har sunket inn i selvopptatthet og fortvilelse over egen isolasjon fremfor å sende opp bønner for de som daglig kjenner både isolasjon og vold på kroppen på grunn av sin tro. Så vet jeg likevel at min himmelske Far vet om dem og oss alle. Mine sukk uten ord har blitt hørt – og besvart.
Se også denne filmen som visualiserer historien til Kirti fra India. Hun er èn av mange troende i verden hvor kirken er truet.
Hold ut – vi klarer det!
