Min egen glassengel: #se og bli sett

mandag 21. september 2020

#se og bli sett

I sommer har jeg jaktet på detaljer med kameralinsa. Oppmerksomt blikk får ny betydning i denne jakten. Jeg har gjort noe overraskende oppdagelser og ett og annet blinkskudd.

Å bli sett av andre kan oppleves både godt og ubehagelig. Med mer enn tyve års mamma-erfaring vet jeg noe om både det å se og å bli sett. Det har også gitt meg noen ahaopplevelser omkring Far – barn – relasjonen som Bibelen bruker som bilde på Guds forhold til oss mennesker.

Der er situasjoner hvor man som forelder er persona non grata. Barna eller ungdommene vil ikke bli sett – av voksne. Det er også ting vi som foreldre skulle sett, men av ulike årsaker går oss hus forbi. Som adoptivmamma vet jeg en del om å gå glipp av viktige milepæler. Det var en tilfeldig nanny i India som fikk det første smilet. Som holdt mine barns hender da de tok de første skrittene. Som fikk høre de første ordene. Jeg fikk til gjengjeld glede meg over å se dem vokse seg vakrere for hver eneste dag. Se dem nå ambisiøse mål og finne sin vei og plass i livet.

Så finnes det mer såre øyeblikk vi av ulike årsaker kanskje ikke får med oss. Hendelser vi ikke har visst om. Vi ser oss tilbake og spør oss hvordan vi kunne unngå og se. Det holder hardt å innse at vi ikke er allesteds nærværende, om vi aldri så mye ønsket det.

Mange av oss har dette året vært seilere på et livets hav i fullt opprør. Det er kanskje flere av oss enn vi aner. Ensomme seilere i brott og brann gjennom den ene uværsnatten etter den andre. Vi har vært på seiltur uten vind, i motvind og full storm. Vi har vært på cruise med dagsetapper uten kjenning av land. Uten et eneste fyrtårn i sikte, prisgitt naturkreftene og et mangelfullt navigasjonssystem.

Jeg tror på en himmelsk Far som ser oss. Alltid. En Gud som er til stede. Alltid. Han ser det vi forsøker å skjule for andre og oss selv. Han vet om både gode gjerninger og feiltrinn vi gjør. Han ser all godhet eller ondskap som møter oss.

Han som ser, tåler også spørsmålene som hagler mot Ham: Hvorfor grep du ikke inn da jeg trengte det som mest? Hvor var Du da barnet mitt ble mobbet? Hvor var du da alt ble så mørkt for vår kjære unge venn at han så døden som eneste utvei? Hvorfor stanset du ikke overgriperen som forbrøt seg mot døtrene til pastorfamilien i India eller de som kidnappet og tvangsgiftet og konverterte tenåringsdatteren til den kristne familien i Pakistan? Hvorfor lot du overfallsmenn ødelegge og brenne ned kirkene i Nigeria?

Spørsmålene blir hengende i luften. Men til de etterlatte, de overlevende, de som er knust og nedbøyd i ånden hvisker ei stille røst:

«Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leve livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser du er redd
Men eg kan ikkje gå I døden for deg
Du må smake han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg»

Bjørn Eidsvåg

Midt i alt har jeg erfart viktigheten i å bli sett. Ikke av hvem som helst, men av Han som Er, Han som ser. Han har møtt meg gjennom medvandrere som har representert Hans øyne som ser, Hans ører som lytter, Hans hender som gir og føtter som går noen ekstra skritt sammen med meg.

«Herre, gje meg dine auge, så eg ser når andre har det vondt.

Herre, gje meg dine auge, så eg kan skimte smerte gjennom smil.

Herre, gje meg dine øyre, så eg høyrer hjertets stille gråt.

Herre, gje meg dine ørye, så at eg kan høyre tause rop om hjelp.

Herre, gje meg din munn som seier ord som gleder,

ord til oppmuntring, ord til trøyst, ord som gjev håp.

Herre, gjev meg dine hender som alltid mot alle er strakt ut

som klappar ei nedtyngd skulder, som stryker bort ei tåre, som gir og tar imot.

Herre, gje meg av ditt hjerte, så eg lir med med mennesker som lir

så eg gler meg med dei glade så eg kan elske.

Elske slik som du!»

av: Sølvi I. Hopland

Til slutt vil jeg dele to sterkt berørende filmer om Gud som ser. «The God who sees» er en gripende kortmusical om ulike kvinner i Bibelen som har erfart at Gud er en Gud som ser.