lørdag 27. mars 2021

Ufrivillig slankekur...


 


Det er palmelørdag 2021. For snart ett år siden feiret vi for første gang i historien siden kirken var et faktum i Norge, påske med stengte kirkedører. Hvem hadde trodd at vi også denne påsken ble tvunget til å møte stengte kirkedører?

 

Som om ikke det er nok, har gudstjenestefellesskapet det siste året vært sterkt preget av tidvis strenge restriksjoner. Feks har det bare unntaksvis vært feiret nattverd. Og selv om det tidvis har vært åpnet for noen titalls gudstjenestedeltakere, så har mange fellesråd likevel valgt å stenge kirkene helt med unntak av begravelser hvor man faktisk kan ha inntil 50 deltakende. Følgende stripe delt på fjæsboka tar det på kornet:



Hvilket bringer meg tilbake til tittelen «ufrivillig slankekur». En påtvungen åndelig faste for alle som har en ørliten flik av kristen tilhørighet og tro. 

 

Jeg er ytterst forsiktig med å strø om meg med drømmer og profetiske budskap. Likevel har jeg en sterk tilskyndelse til å dele en drøm jeg hadde nylig. Jeg opplever at den inneholder et budskap til både enkeltpersoner, inkludert meg selv, og hele kristne forsamlinger.

 

Denne natta drømte jeg at ei jente kom og ringte på døra sent en ettermiddag og ba meg inderlig om å lage middag til henne og søsknene. Hun sa at moren hadde sagt hele dagen at hun skulle lage fiskesuppe, men hadde ennå ikke gjort det. Jenta hadde mast på moren flere ganger, og hadde fått til svar «senere». «Derfor kom jeg til deg, for jeg vet at du bruker å lage middag hver dag!» sa hun. Selv sto jeg midt i et kaos av rydding og pakking fordi vi skulle flytte. Og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde tid til dette ekstra oppdraget. Likevel måtte jeg bare si ja. Drømmen sluttet der. 

 

Jeg tror denne drømmen har flere lag av budskap med ei konkret utfordring til oss som enkeltmennesker og som kirke og åndelig lederskap. 

 

Det ene er det konkrete behovet for mat til dem som sulter. Eller barns konkrete behov for basal omsorg i form av mat, klær og et trygt sted å bo. Det er et personlig budskap til den enkelte om å se mennesker både i din nærhet og langt borte som mangler noen rent konkret til å sørge for mat på bordet og den basale omsorgen barn trenger. Enhver av oss kan være et ekstra fang, et ekstra par hender der det trengs. Både i vårt eget land – og på andre siden av jordkloden. Eksempelvis vet vi at så mye som 70 % av befolkningen i Nord-Korea lider av sult. Ikke overraskende for de av oss som har fulgt landet en stund. Like fullt alarmerende når landets enehersker bruker enorme ressurser på atomvåpenprogram og militærmakt. Vi vet feks også at millioner av mennesker i India under koronatiden ikke har kunnet ta de strøjobbene og sesongarbeidet de vanligvis lever av. Evangelisk orientmisjon opplevde å komme ei enke til unnsetning i siste liten. Hun hadde rett og slett lagt seg for å dø fordi hun ikke hadde noe å spise og ingen måte å skaffe seg det heller. Dette er en av historiene med lykkelig slutt. Mørketallene er enorme.

 

Det andre budskapet er den mer abstrakte åndelige sulten i dagens samfunn og derav det skrikende behovet for åndelig føde. Jeg tror hovedbudskapet ligger på dette planet. Budskapet er ikke nytt. Selv Jesus snakket om de dårlige hyrdene som sørget for seg selv, men lot saueflokken skjøtte seg selv. Det er likevel ytterligere aktualisert nå under pandemien hvor kirkene har vært helt eller delvis stengt i over ett år. I andre deler av verden er derimot stengte kirker gammelt nytt. Kristne i Asia, Afrika og Midt-Østen har vært på ufrivillig åndelig slankekur lenge. 

 

Jeg vil nødig kritisere enkeltpersoner eller enkeltmenigheter. Men saueflokken sulter – verden over. Hvordan være kirke og kirkelig medarbeider når selve essensen av kirke, nemlig fellesskap – begrenses eller forbys? Jeg tror at de kirkelige ansatte har gjort så godt de har kunnet innenfor de gitte rammene for å nå ut med budskapet. Men faktum er at noen digitale minutter ukentlig ikke på langt nær fyller behovet. For noen når det jo faktisk heller ikke frem fordi de ikke kan benytte seg av eller har nytte av digitale medier. 

Jeg vet at mange menigheter strekker ut ei hand også fysisk. Førsteklassingers familier får feks påskepose med noe godt for både kropp og sjel. Konfirmanter og andre grupper får hilsen med innhold tilpasset alder. 

 

I denne sammenheng ble jeg minnet om brødunderet – Jesus metter fem tusen – som var prekentekst for et par uker siden. Det er dimensjoner over dette underet at Jesus metter fem tusen menn (kvinner og barn kom i tillegg) ved hjelp av to små fisker og fem små brød.  Jesus gjør underet – Han sørger for at en liten matpakke blir nok til alle. Men Han ber disiplene gå og dele ut maten. Gud er den samme. Jesus er den samme – idag som den gangen. Vi har en viss mengde ressurser til å kjøpe mat eller produsere åndelig føde for. Når vi legger det i Jesu hender, skjer miraklet – og det metter de mange sultne. Jesus spør etter to ting. Det ene er hva vi har – og det andre er om vi kan gå. Noen av oss er den som skal gi matpakken vår til Jesus slik at Han kan velsigne den. Andre av oss ber Han om å gå og dele ut denne maten til de som trenger det. 

 

Når kirkedørene atter en gang er påskestengt, er det på sin plass å minne seg selv og hverandre om Jesu ord til menigheten i Filadelfia i Johannes Åpenbaring:

«Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.» Åp 3,8

 





Ingen kommentarer: