«Ingen er bare det du ser.»
Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. En av dem kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har de siste årene bestått av mange motbakker og stengte dører.
Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: «(…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!» I kirken og menigheten er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen mislykkethet i Guds rike opp mot andres vellykkethet, våre egne svakheter opp mot andres styrke.
Som revmatiker med tiltagende helseutfordringer har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort pga. smerter og manglende overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.
Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul et år fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes.
Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)
Vi kjenner duft av røkelse.(…)
Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…)
De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans.
Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:
Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:
Det er en bønn å puste.
Det er en bønn å gå.
Det er en bønn å være sammen med dine kjære.
Det er en bønn å arbeide.
Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.
Det er en bønn å hvile.
Det er en bønn å sove.
Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.
Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.
Du er ikke bare et menneske midt i livet.
Du lever og rører deg i Gud.
Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender kan utføre svært lite fysisk arbeid. Men de duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.
Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas
Gå i fred, og tjen Herren med glede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar