Som barnehagelærer og mor til tre vet jeg noe om å få de søte små til å gå i riktig retning. Innimellom hjelper verken lokking eller lirking, kun et bestemt tak i hendene deres til akkompagnement av mer eller mindre høylytt sutring. Her om dagen fikk jeg en svært så talende video med ei binne som med en vennlig dytt og brumming fikk manøvrert sine tre søte små over bilveien fra det ene skogholtet til det andre.
Til tross for at man er kommet til skjells år og alder, kan vi alle ha behov for en vennlig dytt eller et fast grep i hånden for å ledes i riktig retning. Det behøver ikke alltid dreie seg om de store spørsmålene. Noen ganger er vi bare fastlåst i tankesett og mønstre vi har fulgt i årevis. Kanskje er vi på riktig sted. Kanskje er det på tide å endre retning.
For noen uker siden fikk jeg en slik vennlig dytt inn i noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde innbilt meg at jeg kunne gjøre. I fellesskapet «Hjerte for Domkirken» arbeider vi med inntektsgivende prosjekt for nytt kirkebygg. Ett av prosjektene er salg av strikkepakker og strikking av «Katedralvotten» og «Domkirkevotten» spesialdesignet av ingen ringere enn min søster. Mønsterstrikk er en oppgave jeg gladelig har latt de andre ta seg av. Imidlertid har etterspørselen av ferdigstrikkede votter økt med turiststrømmen til byen – og Domkirken. Derfor ble vi sist gang vi møttes utfordret til å strikke i alle fall ett par votter hver. Vi var flere som ikke har noe forhold til mønsterstrikk fra før, så da den ene av disse tok imot utfordringen, ble massesuggesjonen for sterk.
Samme helg dro vi på hytta – og strikkepakken ble med i bagasjen. Ettersom vedvarende regn på store mengder snø skapte speilholke rett utenfor døra, ble det sparsomt med gåturer, og jeg tok altså strikkepakken fatt. Frustrasjonen var følbar til å begynne med, men strikkepinnen gikk omtrent av seg selv etterhvert. Vips hadde jeg strikket ett par! Og ikke nok med det, der var garn til overs slik at jeg minst kunne få en ekstra vott, og av to strikkepakker ville jeg dermed kunne få ett par ekstra votter. To uker senere var jeg innom menighetskontoret for å hente en strikkepakke til.
«Du åpner vei for mine skritt» sier David i salme 18,37. Slik ei mor leder og vennlig dytter barnet i rett retning, kan vi bli ledet av DHÅ. Uten å overåndeliggjøre livets tilskikkelser, tenker jeg at det var tilfelle her – med hjelp av andre mennesker. Jeg er iallfall takknemlig for den vennlige dytten. Selvtilliten fikk en stor boost – og tanken på hva disse tre votteparene monner i klingende mynt får Domkirkehjertet til å banke ekstra hardt.
