Med kroniske smerter og mangel på energi hadde jeg kanskje hatt all grunn til oppføre meg som en trassig treåring. Jeg kunne dunket hodet i gulvet og hylt ut min frustrasjon. Over alle fjellturene og reisene jeg går glipp av. Over alle konserter jeg ikke kan mobilisere nok krefter til å delta på. Over alle festdager jeg tilbringer alene i senga istedenfor i fellesskap med nære og kjære. Men jeg orker faktisk ikke...
Isteden fanger jeg glimtvis sommerfugler og solnedganger med kamera. Øynene fryder seg over synet av kortreiste iskrystaller og vakre vekster. Jeg sanker fuglekvitter og solstråler bare noen skritt utenfor døra. Lar en kakafoni av toner risle over meg som en forfriskende dusj. Solstrålene som treffer meg der jeg sitter inntullet i pledd på terrassen, får varme stivnede muskler og ledd og kjærtegne fliker av hud og et frossent hjerte.
Når jeg kan mobilisere nok krefter til å ta noen skritt på en støvete sti, kan jeg kjenne bakken som møter fotsålen og tar imot vekten, dytter meg oppmuntrende videre.
Og når tonene jeg klarer å produsere flyter sammen med andres toner, stiger bobler som av champagne fra hjertet.
De er som gaver rakt ut til meg fra Guds hånd.
Herren ER min hyrde.
Jeg mangler ingen ting.
