torsdag 4. mai 2023

I varmen fra et bål...

 

Bålplass med utsikt.

Jeg er glad i å gå turer i skog og mark. Ofte går jeg alene, men setter også stor pris på turselskap. Et par ganger har jeg deltatt på turgruppe med turgaranti uansett vær. Første gang jeg deltok, slo været til med strålende sol og knallblå himmel. Selv om vinden gjorde kinnene kalde, var det behov for både solbriller og solkrem. Denne uka var imidlertid værutsiktene temmelig dystre. Som en øvelse i å tåle vær og vind, bestemte jeg meg for å ikke la værmeldingen stoppe meg. Vissheten om at det ble tur uansett, gjorde dørstokkmila overkommelig. Tursekken ble pakket uten solbriller og solkrem denne gangen!


 Allerede mens vi sto på oppmøtestedet og ventet på alle deltakerne, skyllet den første sluddskuren over oss. Skyene i horisonten var skummelt mørke. Men jeg sto han av, godt hjulpet av de andres gode humør. I ettertid er jeg veldig glad for det. Skylaget letnet mens vi spaserte de første hundre metrene. Resten  av turen slapp vi unna nedbør av særlig betydning. Skyene slapp til og med noen bleke solstråler gjennom utover formiddagen. Vi fant en lun bålplass med fine benker av tømmerstokker inne i granskogen. Her ville vi sitte tørt uansett om det skulle kommen en skur eller to til. Og bålet, det varmet både kaffevannet og frosne fjes og fingre. Til sist, da et par av oss var begynt å hutre til tross for flere lag ulltøy og vanntett yttertøy, satte vi oss tett i tett på steinhellen inntil flammen, så både sjel og kropp ble varme.

 


Etter at Jesus var død og stått opp igjen, viste han seg for disiplene bl.a. en grytidlig morgen etter at de hadde vært på en heller mislykket fisketur. Jesus visste at disiplene kjente seg forlatt. Han gikk ikke lenger sammen med dem synlig slik som før. Han tente bål for dem på stranden. De kunne se det fra båten. Flammene lyste opp i mørket, viste veien til havn, til varme, måltid og fellesskap. 

 

Mange av oss kan kjenne på forlatthet eller motløshet – av ulike årsaker. Fiskelykken svikter eller garnene revner og det er for få hender til å ta imot fangsten. Her minnes vi om bålet, om ilden Jesus innbød disiplene til å varme seg ved i natten – og ilden Han sendte da han var gått tilbake til sin Far. «Tro ikke at Jesus er borte, tro ikke at Jesus er død. Han lever og gir oss å spise av livets brød.» synger vi i en barnesang... mens vi venter på å få være sammen med ham for alltid.

 

Noe så enkelt som en invitasjon til kirka – eller til turfellesskap og bålkaffe kan være en av måtene Jesus viser seg for oss i dag. Vi ser ham ennå ikke med vårt blotte øye, men hans nærvær kan merkes gjennom menneskemøter. I fellesskap rundt bålet – og rundt nattverdbordet eller på kirkekaffen – deler vi et måltid. Det styrker både kropp og sjel. Bål og bålkaffe på en regntung og kjølig dag er ekstra kjærkomment. Varmen fra bålet omslutter oss. Sitter vi tett nok, holder vi varmen bedre sammen. Kaffe smaker godt, men aldri så godt som når den er kokt på bål. Duften sender vibber hele bålplassen rundt og blir en styrkedrikk som varmer innenfra. 

 

Etter turen – eller samling i kirka – går vi hver til vårt med litt lettere bagasje. Mette på møter, mat og opplevelser. Styrket på kropp og sjel. Med nok også til å gi noe videre.

 

Karmelittnonnen Teresa av Avila (f. 1515) har formulert noe av dette så nydelig at jeg avslutter med hennes ord: «Jesus har ingen annen kropp på jorden enn våre kropper, ingen andre hender enn våre hender, ingen andre føtter enn våre føtter. Det er gjennom våre øyne Guds medfølelse skuer ut over verden. Det er ved hjelp av våre føtter Jesus fortsatt kan vandre rundt og gjøre godt. Det er ved hjelp av våre hender Gud i dag velsigner mennesker.»



Bålplass med hjerteform. <3 

Ingen kommentarer: