Agnus Dei

«Du, Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss!»

 

Dette bønneropet stiger fra kirker verden over hver søndag når det feires nattverd. I en verden fylt av krig og lidelse, uro og angst et rop som stiger fra mange hjerter daglig.

 

Som seksåring begynte jeg på søndagsskolen. En av lærerne, mor til min barndomsvenninne, var en særlig flink forteller. På den tiden hadde vi flanellografen, som jeg elsket. Billedcollagen av bl.a. Noahs ark og Jesu liv gjorde sammen med lærerens ord fortellingene levende og lette å huske. 

 

Siden har jeg drømt om å reise til Det Hellige landet. Høsten for fem år siden fikk jeg oppfylt drømmen. Vi var flere som snakket om at når vi vandret der Jesus hadde vandret for to tusen år siden, var det som om Han gikk i følge med oss her og nå. 

 

 

I Galilea besøkte vi bl.a. Magdala. En liten by ved Gennesaretsjøen, hvor det er funnet ruiner av en synagoge fra Jesu tid. Her levde Maria Magdalena. Hun slapp alt hun hadde i hendene for å sitte ved Mesterens føtter og lytte til Ordet. Her er bygd ei nydelig kirke med flere små kapeller dedikert bestemte hendelser fra Jesu liv. I kjelleren er det et ekumenisk møterom utsmykket med et maleri som tydelig taler om et møte med Mesteren. Om ei kvinne med stor tro. Om Mesteren som gjør de syke friske. Om Mesteren som merker om vi bare rører ved kappen hans. Her møtte vi Fader Kelly. Sammen satte vi oss ved Mesterens føtter. Med tomme hender. Med åpne hjerter. Vi fikk ta imot det levende Ordet. Vi fikk kjenne kraften fra Mesteren idet vi grep etter kappen hans. 

 

I møte med ei blind kvinne sa Fader Kelly at manglende syn har spart henne for syn som mange besudler sitt sinn med. Her snakket han om begjær i flere betydninger. Om å se med misunnelse og begjær på hva andre har. Vi vet hva dette innebærer i eget liv. Han ba om helbredelse for henne spesielt og likevel alle generelt. I Hans sår har vi mottatt legedom – også for sår skapt i våre sinn av det vi har tillatt oss å ta inn gjennom våre sanser. 

Han snakket om det å takke Gud for den Han har skapt oss til å være og for hva hver enkelt er gitt. Om å takke for livet uansett alder, utseende og omstendigheter. 

 

Hjemme, langt fra Galilea, kan jeg fortsatt kjenne Mesterens nærvær. Han vandrer sammen med meg i hverdagens utfordringer og gleder. Men Han vandrer også sammen med enhver som påkaller Ham. I disse dager tenker jeg særlig på den som lever midt i krigenes redsler og den som lever under press for sin tro på Mesteren. I møte med all nød og lidelse vi ikke kan gjøre noe med, blir dette nødropet min livbøye og mitt håp. 

 

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Gi oss din fred.