Tenk, jeg er borger av en europeisk kulturhovedstad! Sitrende forventning sitter fremdeles i kroppen etter helgens åpning av det store kulturåret Bodø 2024. Håpet er at dette ikke er et engangsstunt, men tvert imot en ny begynnelse for og videreutvikling av kulturlivet. Værgudene sto oss bi så vi unnslapp både storm og nedbør, men ikke desto mindre har vi har frosset oss gjennom et spektakulært åpningsshow utendørs i havna. Hovedfokuset var samisk kulturarv, samt kystkultur og fiske. sistnevnte symbolisert ved noen fantastiske fiskefigurer som «svømte» omkring scenen i havnebassenget.
Tankene gikk etterpå til en fisketur i sommer. Vi var så heldige å få et par fine sei, unnselige sammenliknet med storfiskene fra showet, men store nok for oss! Da mannen halte og drog opp snøret, ble det snakk om hvem som egentlig fikk fisken. Jeg fikk den på kroken. Mannen fikk æren av å hale den inn. Siden jeg fikk fisk på kroken begge gangene, var det vel egentlig jeg som var fiskeren? mente jeg. Faktisk var det vel jeg som sørget for fiskelykke hver eneste gang vi hadde fått fisk? Et utsagn han protesterte heftig på. Forrige gang var det jo han som både fikk napp og halte i land. I en fiskekonkurranse er det selvsagt viktig at fiskeren får æren for egen fangst. Hos oss er det en helt annen sak. Vi fisker for mataukens skyld og deler uansett fangsten. Lattermildt la vi ned stridsøksene og delte gleden over felles fiskelykke!
I Vår Herres verden er vi en del (ja, kanskje til og med mange) menneskefiskere og fiskelag i en og samme båt. Vi arbeider side ved side. Jesu disipler var fiskere og hadde erfaring med å være ute ei hel natt uten å få så mye som en mort i garnet. Innimellom opplever også menneskefiskerne at «garnet» er helt tomt, iherdig innsats til tross. Andre ganger er snøret eller nota full av sprellende fisk. Det hender at det ene fiskelaget er heldige mens andre gang etter gang må dra opp garnet uten fangst.
Ikke så rent sjelden hender det at menneskefiskerne krangler seg imellom om hvem sin fangst det er, til tross for at vi er i samme båt. Slik mannen og jeg gjorde... Da kan det være på sin plass å minne hverandre om Paulus ord til Korinterne:
«Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. 11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.» 1Kor3
Her snakker Paulus om gartnere og byggmestere. Betydningen er likevel overførbar. Den enkelte fiskers eller fiskerlags innsats er ikke enestående. Vi fisker jo ikke for oss selv. Vår Herre er rederen – og vi er Hans medarbeidere. Vi samarbeider om fangsten. Enhver arbeidstime, ethvert snøre eller garn som kastes ut og hales iland er viktig for resultatet. La oss da feire hverandres fangst og glede oss når vi benker oss ved samme bord over det faktum at vi får være en del av festen.
