Pensel og palett - noen assosiasjonssprang...

Dagene går i ett, sier man. Men dagene går ikke i ett. De er adskilt av ulike fargetoner og paletter. Dagen forut for i går var malt med grå palett. Tunge skyer hang nedover fjellsidene. Tårene rant ned fra himmelen. Over jorder med vissent gress. Vannet bladfelte trær med nye knopper. Dryppet tett i tett på regnkåpedekte hoder. Bølget mot bilruta. Sveipet veibanen og gjorde den sleip. Tung kropp, trøtte øyne. Barnelatter og sang spettet dagen med farger. Smilende og spøkefulle kolleger og klienter drysset glitter i det grå. Myk pels mot kinnet mitt pakket dagen inn i varme. Lavt energinivå dempet stemmeleiene og rundet kantene på tirsdagen. Selv grå dager har sin sjarm.

Himmelen over dagen gir livet farge. Denne morgenen opprant med en himmel i alle sjatteringer av fiolett og rosa. Fargespillet åpner øynene mine for skjønnheten på en vanlig onsdag. To travle dager fylt med innhold i mange valører. Jeg er på tilbudssiden. Møter med nye mennesker og ikke helt ukjente mennesker. Små og store som tas inn i varmen. Prøvende nysgjerrige blikk åpnes mot meg. Øyne som glitrer av glede møter mine. Med smil på leppene og latter i øynene vinker de farvel for denne gang. Et aldri så lite takk hviler på leppene mine. Noen har åpnet døra inn til livet sitt, og jeg er invitert...

© Toril Karin Solheim

Trenger pappaer i permisjon statlig særbehandling?

Tilsynelatende kan det se slik ut. Barne - og likestillingsminister Lysbakken vil bevilge midler til et statlig prosjekt med det for øyet å pushe pappaer inn i pappapermringer. Tanken om at også pappaer i permisjon har behov for kontakt utenfor hjemmets fire vegger, er god nok. Men den er neppe ny for noen. Det er vel og bra at fedre har fått økt sin andel av permisjonskvoten. Uten en dytt fra myndighetene ville muligens ikke majoriteten av smårollingene hatt pappaene sine såpass mye hjemme som de nå faktisk har. Men det får være måte på detaljstyring av permisjoner og familieliv.

Tanken tenderer ellers i retning av trendy ting som skreddersys for bynære strøk. Der fødselsratene er såpass store at det er mulig å samle et par håndfuller fedre som tilfeldigvis er i permisjon samtidig. I de grisgrendte strøkene jeg hører hjemme, er tiltaket lite gjennomførbart. Det finnes imidlertid alternativer som inkluderer foreldre uansett kjønn. Åpne barnehager er en ypperlig møteplass for både barn, mammaer og pappaer.

Tanken har samtidig et snev av mistillit til fedrenes evne til selv å ordne opp.  Mødre har til alle tider organisert trillegrupper og mammatreff på egen hånd. I tillegg til barselgruppene helsestasjonen tilbyr. Er pappaer mindre kompetente til slikt og trenger staten som støttekontakt? Jeg er selv pedagogisk leder i Åpen barnehage. I min jobb møter jeg mange pappaer som bevisst oppsøker vårt tilbud. Både fordi de ser barnets behov for sosialisering, men også er seg bevisst sitt eget behov for å møte andre småbarnsforeldre. Jeg har erfart at pappaene er fullt ut i stand til å ordne opp selv. At familiene selv vet best hvordan de skal ordne permisjon og tid til omsorg for de minste.

Nei, pappaer i permisjon trenger ikke statlig særbehandling. Dersom de statlige midlene til papparinger er tiltenkt helsestasjonen, bruk dem heller til å løse noen av de uløste oppgavene som allerede er der.

Jeg er trøtt og hadde egentlig ikke tenkt å blogge i dag. Dagens litt hete potet var imidlertid midt i mitt fagfelt og trigget skrivelysten en smule... Mer om saken på nrk: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7866640 

© Toril Karin Solheim