onsdag 9. januar 2013

Om hvordan det ene kan føre til det andre…

 
Som nevnt har det foregått en del rydding i Mamtas møblerte hjem de siste dager, uker og måneder. Rydding betyr i mange tilfeller at gamle og glemte ting kommer frem fra sine gjemmer. Her om dagen dukket for eksempel en liten oransje strikkefyr frem fra et temmelig ruvende gammel skolepultpenal hvor han hadde gjemt seg i mange måneder. Denne lille fyren fikk sitte på et bord så lenge, i påvente av at en eller annen eier skulle gjøre krav på ham. Før det kom så langt, ble minsten syk og måtte ligge på sofaen i stuen. Hun var dessuten for syk til å gå ned på rommet for å hente sin faste sengepartner Burre. Mor var faktisk for lat til å hente den for henne og fikk øye på den lille strikkefyren på det lille bordet i stuen. Vips var han i armene til den syke i sofaen. Kem e det hær? Ska han vær kosedyret mitt? Spurte minsten. Ja, svarte mor. Og slik ble det.

Minsten har frisknet til, men relasjonen til strikkefyren er fortsatt i tilknytningsfasen. Han er med henne nesten over alt. I dag gjorde hun meg oppmerksom på at han manglet øyne og munn. Legg merke til at jeg skriver manglet. Manglene er nemlig utbedret allerede samme kveld. Men før det kom så langt, måtte vi legge ut på en aldri så liten leting huset rundt etter knapper som var brukandes til øyne. Og nål og tråd til å sy dem på. Om man nå bare kunne greie å huske hvor knappeboksen og garnreservoaret ble satt da man ryddet så fint for en stund siden. til slutt fant vi to svarte knapper som kunne duge. Riktignok var den ene større enn den andre, men det gir jo bare personlighet til kosebamsen. Strikkekurven, eller skulle jeg kanskje si rotekurven?) fant vi også. Og mens minsten sydde en knall rød munn på strikkefyren sin, benyttet mor anledningen til å rydde også I håndarbeidsrotekurven. Her fantes alt fra et broderi med de tre vise menn, til hullete lester som ventet på stopping, påbegynte strikketøy og mer enn fem ikke ferdigstilte hekleprosjekter. For hvert hekleprosjekt jeg plukket opp, klødde det mer og mer i fingrene etter å fortsette der jeg slapp. Imidlertid sto det flere gjøremål på liste før kveldsroen kunne senke seg. Så den nå ryddige strikkekurven ble satt til side ved godstolen foran ovnen, i påvente av en ledig stund.
Da jeg kom opp i stua etter å ha fått unna dagens klesvask, fant jeg storesøster i godstolen med ett av de uferdige strikketøyene i hendene. En gyllen anledning til å sette meg ned sammen med henne og finne frem hekleriene mine. Å fortsette der jeg slapp, var lettere sagt enn gjort når det nærmer seg tre-fire år siden fingrene tok i en heklekrok sist. Men etter fem minutters intens studie av hekletøyet, gikk det et lys opp for meg. Det ble en trivelig håndarbeidshalvtime som vi var enige om måtte gjentas. Jeg kan nesten ikke vente!

2 kommentarer:

Sollemor sa...

Godt å høre at du også har noen påbegynte håndarbeidsprosjekter liggende her og der :-)

Mamta sa...

Ja, og nå er i alle fall ett av dem under fullføring. Det er alltids håp... :-)