Hinderløype

Jeg kan ikke skryte på meg å være flink til å holde pertentlig orden på skrivebordet, men det hender jeg rydder i papirene mine. Noen ganger dukker det opp små skatter skjult mellom alle disse papirene. I går var en slik dag. En forretningskonvolutt med håndskrevne notater er kanskje ikke for noen gullgruve å regne. Men det hender jo jeg har greid å skrive ting til ettertanke, glede eller nytte for egen og andres del. Kladden som dukket frem i går fikk jeg lyst til å dele på bloggen. Et lite hverdagsglimt fra noen år tilbake.

Kommunikasjon som svikter. Meldinger som feiltolkes. Klokker som plutselig viser seg å være tilbakestilt en time til tross for at det er sensommer. Sprengningsarbeid på veien med påfølgende venting og kø. Alle faktorer som øker stressnivået når det er noe vi skal nå. Denne gang en viktig audition.

Belønningen er overveldende når vi ser oss tilbake. Den knøttlille jenta som 5 år gammel satt på fanget mitt på 2.rad i kulturhuset og helt oppslukt tok inn ”Putti Plutti Pott” og høylytt forkynte at der skulle hun være med!, fikk endelig drømmen sin i oppfyllelse. Alle hindrene som ble overvunnet for å nå målet, var verdt det.

Når hindrene blir store og mange nok, gjelder det å tviholde på drømmen. Holde fast ved troen på at drømmen kan bli sann. Tålmodig rydde hindre av veien, ett for ett.

Vi kan lett miste fokus på målet når utfordringene blir mange. For å si det med bilder: Når veien blir for svingete slik at en ikke ser enden på den, mistes lett motet. Er vi ikke snart ved målet, tar det ikke slutt? Det er lett å gå i enten den fella å fokusere på svingene og dermed miste mot og gi opp. Eller vi går i den andre fella med overdrevent målrettethet og glemmer at veien blir til mens vi går.

I mitt lille hverdagsglimt så jeg dette så tydelig. Da jeg satt der i bilkø, var stressnivået i ferd med å eskalere. Samtidig var vi prisgitt ytre omstendigheter. Pausen ble til et ufrivillig pusterom. Vi kunne gitt opp halvveis som følge av alle hindrene, men målet ble nådd på en vei som ble til mens vi gikk den.

 

Improvisert orgel-lunsj...

Jeg hadde unt meg en liten lunsjkonsert idag, med velvillig bistand fra en god kollega som overtok telefonvakta. I byen er det internasjonal orgelfestival denne uka. Men selv om festivalen er etablert som en årviss foreteelse, er det langt fra hverdagskost med orgeltoner til lunsj. Denne formiddagens konsert var derfor et lykketreff for meg. Først en passe spasertur gjennom byen i retning katedralen. Fuktig av yr og sludd satte jeg meg i benken mens en deilig dusj av orgeltoner rislet over meg fra galleriet.

Musikk er et universelt språk som kommuniserer på tvers av språklige og kulturelle barrierer. Den kommuniserer på flere plan og via flere sanser enn hørselen. Noen ganger, slik som i dag, er musikken som kjærtegn. I det organisten slår an de første akkordene, kjenner jeg frysningene bre seg fra issen til fotsålene. Tonene blir som nøkler som låser opp lukkede rom.

I denne katedralens kor dominerer et glassmaleri hvor Mesteren møter oss med utstrakte, sårmerkede hender. Et rom hvor Han er til stede og møter meg, akkurat der jeg er og slik jeg i øyeblikket har det. I dagens konsert ble det sterkt aktualisert under en orgelimprovisasjon som begynte så stillferdig at lydene fra tilhørerne trådte tydelig frem. Et barn uttrykte seg med klagende ordløse utrop som rytmisk og tonemessig blandet seg med orgelmusikken. En baby klynket og gryntet litt. En eldre herre hostet. Jeg kunne også ane nøkler som klirret. En salig blanding som ble en del av improvisasjonen før orgelet bruste og druknet alle andre lyder.

Jeg går ut av rommet forfrisket på en måte som bare orgelbrus kan gjøre det – og jeg takker ydmykt.