Hinderløype

Jeg kan ikke skryte på meg å være flink til å holde pertentlig orden på skrivebordet, men det hender jeg rydder i papirene mine. Noen ganger dukker det opp små skatter skjult mellom alle disse papirene. I går var en slik dag. En forretningskonvolutt med håndskrevne notater er kanskje ikke for noen gullgruve å regne. Men det hender jo jeg har greid å skrive ting til ettertanke, glede eller nytte for egen og andres del. Kladden som dukket frem i går fikk jeg lyst til å dele på bloggen. Et lite hverdagsglimt fra noen år tilbake.

Kommunikasjon som svikter. Meldinger som feiltolkes. Klokker som plutselig viser seg å være tilbakestilt en time til tross for at det er sensommer. Sprengningsarbeid på veien med påfølgende venting og kø. Alle faktorer som øker stressnivået når det er noe vi skal nå. Denne gang en viktig audition.

Belønningen er overveldende når vi ser oss tilbake. Den knøttlille jenta som 5 år gammel satt på fanget mitt på 2.rad i kulturhuset og helt oppslukt tok inn ”Putti Plutti Pott” og høylytt forkynte at der skulle hun være med!, fikk endelig drømmen sin i oppfyllelse. Alle hindrene som ble overvunnet for å nå målet, var verdt det.

Når hindrene blir store og mange nok, gjelder det å tviholde på drømmen. Holde fast ved troen på at drømmen kan bli sann. Tålmodig rydde hindre av veien, ett for ett.

Vi kan lett miste fokus på målet når utfordringene blir mange. For å si det med bilder: Når veien blir for svingete slik at en ikke ser enden på den, mistes lett motet. Er vi ikke snart ved målet, tar det ikke slutt? Det er lett å gå i enten den fella å fokusere på svingene og dermed miste mot og gi opp. Eller vi går i den andre fella med overdrevent målrettethet og glemmer at veien blir til mens vi går.

I mitt lille hverdagsglimt så jeg dette så tydelig. Da jeg satt der i bilkø, var stressnivået i ferd med å eskalere. Samtidig var vi prisgitt ytre omstendigheter. Pausen ble til et ufrivillig pusterom. Vi kunne gitt opp halvveis som følge av alle hindrene, men målet ble nådd på en vei som ble til mens vi gikk den.