Skeptisk inspeksjon av påskeegg... |
I fortsettelsen av
forrige blogginnlegg dveler jeg litt ved de tomme kirkebenker her hjemme i
høytiden. Vi er nemlig ikke alene om å ha det slik.
For to år siden var
jeg så heldig å få være med på studietur i Istanbul sammen med en flokk
prester. Fra
minareten i den blå moske kunne vi høre det bli kalt til bønn hver eneste
morgen ved soloppgang. Noen steinkast unna, på hotellet der vi bodde, ba vi frimodig
morgenbønn hver dag, riktig nok for lukkede dører og uten klokkeklang. Slik var
vi med på, sammen med den ortodokse kirke, å holde liv i en kontinuerlig
kristen tidebønnstradisjon i Konstantinopel siden 300-tallet. I et land der kristen tro har dårlige levekår
og knapt er synlig, fikk vi møte øverste ledere for den ortodokse kirken. Vi
fikk til og med komme inn på det nedlagte teologiske seminaret kalt ”The hill
of hope” på øya Heybiliada, som i dag er en turistattraksjon. Utsikten derfra
er fantastisk – og for meg ble selv det nedlagte teologiske seminaret symbol på
ei øy av håp. De ortodokse prestene ber sine tidebønner simultant med at imamene
ber sine fem daglige bønner til allah. Kontinuiteten i tidebønnene og
gudstjenestene gjør Guds tilstedeværelse mulig både her hjemme, men også i
sekulære og antikristelige stater. Stefanusalliansen har mer utfyllende
informasjon om situasjonen her: Trange kår fortrosfrihet i Tyrkia
Påskedag vekker oss
med budskapet om oppstandelse og nytt liv. Jeg gir gleden og håpet rom. Livet
er skjørt og foranderlig. Gi meg hjelp til å ta imot. Være varsom, verne om.
Livet skapes og omskapes på nytt og på nytt.
Påskemorgen slukker
sorgen og vekker oss til glede. Sluker sorgen og sorgene. De er der og
resirkuleres fra tid til annen. Men gleden overdøver mollakkordene med drønnet
fra en veltet gravstein og ekkoet fra den tomme graven. Nyutsprungne liljer.
Nyklekkede kyllinger. Knopper som brister. Det er fullbrakt.
I fjor feiret jeg
påskedagsgudstjeneste sammen med en fullsatt Igreja do Colegio i Funchal. Liturgien
er nærmest universell, så jeg prøvde å henge med, det ukjente språket til tross.
Det største var likevel å synge med i åpningssalmen O grande alegria, o Cristo Jesus (Kom,
tilbe med fryd, vår konge og Gud) og kjenne på å være en del av et
verdensomspennende fellesskap om feiringen av Jesu oppstandelse. Når jeg i dag med
takknemlighet feiret påskedag i den lokale kirken som del av det universelle
fellesskapet, var jeg i tankene særlig hos kjente og kjære brødre og søstre i India
– og alle ukjente brødre og søstre i resten av verden som måtte feire påske i
hemmelighet.
Påskedag for noen år
siden fikk jeg være med og fremføre O Salutaris Hostia. Jeg lar den bli min
påskehilsen til mine lesere. Påskens livgivende under feirer vi året rundt, så
min påskehilsen kommer i tide til tross for at påskeferien er på hell...
O Salutaris Hostia
Du eine, sanne offerlam,
som opnar himmeldør for oss,
fri oss frå ufred, krig og skam,
ver styrken vår i naud og kross.
som opnar himmeldør for oss,
fri oss frå ufred, krig og skam,
ver styrken vår i naud og kross.