Påsketanker...

Skeptisk inspeksjon av påskeegg...

I fortsettelsen av forrige blogginnlegg dveler jeg litt ved de tomme kirkebenker her hjemme i høytiden. Vi er nemlig ikke alene om å ha det slik.

For to år siden var jeg så heldig å få være med på studietur i Istanbul sammen med en flokk prester. Fra minareten i den blå moske kunne vi høre det bli kalt til bønn hver eneste morgen ved soloppgang. Noen steinkast unna, på hotellet der vi bodde, ba vi frimodig morgenbønn hver dag, riktig nok for lukkede dører og uten klokkeklang. Slik var vi med på, sammen med den ortodokse kirke, å holde liv i en kontinuerlig kristen tidebønnstradisjon i Konstantinopel siden 300-tallet. I et land der kristen tro har dårlige levekår og knapt er synlig, fikk vi møte øverste ledere for den ortodokse kirken. Vi fikk til og med komme inn på det nedlagte teologiske seminaret kalt ”The hill of hope” på øya Heybiliada, som i dag er en turistattraksjon. Utsikten derfra er fantastisk – og for meg ble selv det nedlagte teologiske seminaret symbol på ei øy av håp. De ortodokse prestene ber sine tidebønner simultant med at imamene ber sine fem daglige bønner til allah. Kontinuiteten i tidebønnene og gudstjenestene gjør Guds tilstedeværelse mulig både her hjemme, men også i sekulære og antikristelige stater. Stefanusalliansen har mer utfyllende informasjon om situasjonen her: Trange kår fortrosfrihet i Tyrkia

Påskedag vekker oss med budskapet om oppstandelse og nytt liv. Jeg gir gleden og håpet rom. Livet er skjørt og foranderlig. Gi meg hjelp til å ta imot. Være varsom, verne om. Livet skapes og omskapes på nytt og på nytt.

Påskemorgen slukker sorgen og vekker oss til glede. Sluker sorgen og sorgene. De er der og resirkuleres fra tid til annen. Men gleden overdøver mollakkordene med drønnet fra en veltet gravstein og ekkoet fra den tomme graven. Nyutsprungne liljer. Nyklekkede kyllinger. Knopper som brister. Det er fullbrakt.

I fjor feiret jeg påskedagsgudstjeneste sammen med en fullsatt Igreja do Colegio i Funchal. Liturgien er nærmest universell, så jeg prøvde å henge med, det ukjente språket til tross. Det største var likevel å synge med i åpningssalmen O grande alegria, o Cristo Jesus  (Kom, tilbe med fryd, vår konge og Gud) og kjenne på å være en del av et verdensomspennende fellesskap om feiringen av Jesu oppstandelse. Når jeg i dag med takknemlighet feiret påskedag i den lokale kirken som del av det universelle fellesskapet, var jeg i tankene særlig hos kjente og kjære brødre og søstre i India – og alle ukjente brødre og søstre i resten av verden som måtte feire påske i hemmelighet.

Påskedag for noen år siden fikk jeg være med og fremføre O Salutaris Hostia. Jeg lar den bli min påskehilsen til mine lesere. Påskens livgivende under feirer vi året rundt, så min påskehilsen kommer i tide til tross for at påskeferien er på hell...

O Salutaris Hostia

Du eine, sanne offerlam,
som opnar himmeldør for oss,
fri oss frå ufred, krig og skam,
ver styrken vår i naud og kross.

Resirkulerte langfredagstanker…

Påskehøytiden markeres på mange ulike vis verden om. Her til lands handler påsken stort sett om påskekrim, påskenøtter, påskemarsipan og påskekyllinger. Påsken er mer enn kos. Selv om kos er viktig også i påsken. Den er både glede og gru, sorg, savn, ensomhet, samt nærhet og fellesskap.  Den er som en fortettet utgave av livets mange fasetter.

I dag var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. I fjor feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet frem av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. Da jeg i dag var en av få i en stor katedral, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av dette store verdensvide fellesskapet.

Langfredag for fire år siden var jeg med å feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med Korsveien, Jesu lidelses vei. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Uten tente lys og dekor for øvrig feires messen. Uten musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

Kirkens bymisjon markerer langfredag med korsvandring i byen i solidaritet med alle som har tungt å bære. Slik Jesus bar alle våre byrder med seg på korset. Presten snakket i dag om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Om du er en av dem som bærer tungt og ikke opplever at hjelpende hender når deg. Vit at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du og jeg har det akkurat der vi er. Med savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og fikk selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av vår korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok.

Himmelgave...

Himmelsendte dager. Hardt arbeid. Føde for sjel og kropp. Du fant meg. Vant meg. Åpnet dører. Landskap til å trå ut i. Rom til å tre inn i. Hav av glede. Øyer av stillhet. Velsignede oaser. Ordflom, men intet overflødig eller overflatisk. Bonustimer i sjeldent godt selskap. Fotspor i snø. Avtrykk i hjertet. Musikk og magi midt i magen. Klare for nye (u)noter…

God has left me anyway, synger Susanne Sundfør. Musikken pakker meg mykt og melankolsk inn i vinternatt overstrødd med stjerner. Jeg kan nesten forledes til å stemme i. Men himmelen over livet og de åpne dørene forteller meg at Han er til stede i livet mitt her og nå. På grunn av og på tross av. Jeg har feilet, og jeg har mangler. Skapt i Hans bilde er Han uansett min og jeg er hans. Og forunderlig nok er jeg selv til stede i eget liv. Med et hjerte som truer med å sprenge grenser. Takknemlighet skal føde eudaimonia.

God hasn’t left me in any way.