Nok en travel dag er i ferd med å våkne. I perioder
har jeg hatt følelsen av å kjøre karusell og bare så vidt henge med – etter én
hånd. En dårlig kombinasjon. Ikke er jeg glad i å kjøre karusell. Ikke er jeg
særlig armsterk heller. Under over alle under er jeg visst fortsatt med…
Morgenkaffen med en stunds ro og stillhet lokker frem
tankene og ordene. De er mange. Mange som vil ut og ned på papiret. Men jeg
klarer ikke fange dem alle. Jeg velger å forsøke å forbli i roen. Fokusere på
takknemligheten. Stanse karusellen. Sette hælene i asfalten og holde igjen.
Bare for et øyeblikk å kunne kjenne etter.
Shukran er arabisk og betyr takk. Opprinnelig lærte
jeg dette ordet i negativ betydning, altså ”nei takk”. Det var på ferie i Egypt
i desember 2006. Ett av rådene vi fikk fra reiseguiden i møte med pågående
selgere, var å takke høflig, men bestemt nei når de ville innlede en samtale. Et
annet var å prute ned prisene med minimum 70%. Vel, det var først etter at vi
var blitt invitert på te i en liten parfymebutikk som lå langs turistpromenaden
i Hurghada. Der nyttet det ikke å forlate butikken uten å ha kjøpt en flakong
parfyme med det passende navnet ”Arabian nights” til det tredobbelte av
egentlig verdi. Man lærer som kjent så lenge man lever, heter det jo. Hva var
vel bedre å ha med på shopping enn en benektelse på lokalspråket? La shukran –
nei, takk! Resten av ferien brukte jeg det for alt det var verdt. Det stoppet
munnen på alle som en – idet de fikk hakeslepp når ei bleik blondine snakket til dem på
arabisk.
Men denne bloggposten som ble påbegynt for noen uker
siden, skulle ikke handle om avvisning, verken på arabisk eller norsk. Tvert
imot skulle den handle om takknemlighet og gledelige overraskelser. Imidlertid
ble den liggende uferdig på disken. Inntil i dag. Her en morgen fikk jeg nemlig
en aldri så liten vennlig dytt. På vei inn til min ukentlige pilatestrening hos
fysioterapeuten, fikk jeg en prat i forbifarten med en bekjent, som til avskjed
sa i en bisetning at jeg måtte fortsette skrivingen. Akkurat det puffet jeg
trengte.
Av ulike årsaker hadde gått noen uker siden jeg sist
møtte mine syriske venner. Vi var nettopp kommet hjem fra butikken, jeg hadde
satt varene på plass og gikk ut på terrassen for å legge sammen solsenga i
tilfelle regn kommende natt. Da syns jeg at jeg hører kjente stemmer ute på
veien blande seg med mannens stemme. Hvem andre står ikke der enn mine
venner. Jeg gjør tegn til dem at jeg
kommer ned. Gjensynsgleden er stor, selv om vi ikke har mange felles ord. Når
sønnene i huset ikke er med, er fellesspråket begrenset. Men på en blanding av
arabisk, norsk, engelsk og tysk, blir jeg invitert med på tur. Selv om jeg
mener å tyde av det de snakker seg imellom på arabisk at de egentlig var på vei
til butikken, legger de turen til fjæra isteden. En vakker kveld uten regn og
vind. En kveld av de sjeldne denne sommeren. På vei hjemover, møtte
eldstesønnen oss på sykkel. Han hadde syklet rundt omkring på leting etter oss.
Da delte han dette passende arabiske uttrykket med meg: En gledelig overraskelse er bedre enn tusen avtaler. Shukran!
Fremtiden er i øyeblikket uviss. Ikke bare for meg. Men
å leve i nuet klarer man kanskje best når fremtiden er sikret. Eller kanskje på
tross av. For en stund siden var jeg på besøk hos ei venninne som har opplevd
mer enn de fleste. Likevel har hun aldri gitt opp. Hun har stått han av, som vi
sier lokalt. Mine syriske venner har alle vært gjennom mer vondt og vanskelig
enn det er mulig for meg å fatte. Disse utstråler alle en takknemlighet og
tilfredshet jeg ønsker meg mer av. Ei anna venninne skrev om å få livet i gave
etter alvorlig sykdom. Andre kan fortelle om dramatiske hendelser som ble
påminnelser om hvilken gave livet egentlig er.
Livet er en
gave. Bare det er grunn til å utbryte ”Shukran!” hver eneste morgen. Uttrykket ”Det kujnn ha vorre verre” fra Halvdan
Sivertsens sang, setter ting i perspektiv. I dag våknet jeg til regn. En time
senere, er sola i ferd med å ta over. Da er det nærliggende å takk for
solskinnet. Men skulle det regne hele dagen, kan jeg tenke som han Sverre nord
i verret; det kujnn ha vorre verre vær i
verret! Så tvinges jeg til å lete etter noe annet å takk for. Eksempelvis at
jeg er så heldig å ha tak over hodet, et tak som ikke lekker. Eller at jeg har
mat på bordet – og en familie som setter pris på maten som settes på bordet. Bugnende
ripsbærkjerrer som har gitt oss saft og syltetøy nok til vinterforrådet. Blide tenåringer
som kommer hjem fra sine respektive skoler. Eller et overraskende og hyggelig
kaffebesøk.
Listen kunne vært nærmest uendelig. Når jeg først er igang, er det vanskelig å stoppe. Med uvisshet om fremtiden som bakteppe, blir
takknemlighet nøkkelen til å kunne leve i nuet. Nøkkelen som i sin tur åpner
døra mot framtida. Shukran! (Afwan.)
