De siste dagene tror jeg Vårherre har lekt seg med
silkemalingog kordireksjon. Nesten som pastellmalingen i april.
Sommeren har ikke helt sluppet taket. Høsten står og
banker på, men slipper ikke helt til. Selv om skogen med sitt tette bladverk
etter første stormnatt har tyntes ut og grønnfargen har mistet sin klare glans.
Et anstrøk av gylne toner sniker seg inn mellom greinene. Det er som om
Vårherre dirigerer sitt kor og hysjer varsomt på stemmegruppene etter tur. Demper
klangen, avfraserer den heftige sommersangen.
Selv himmelen har en avdempet lød. Himmelen er et bløtt
silkesjal. Himmelblått i horisonten blander seg med pasteller i alle regnbuens nyanser
som tykner til over meg her jeg sitter omgitt av hav og himmel. Himmelslør over
den kobberrøde glansen fra synkende sol som nekter å gi seg så lett. En myk
overgang til det vi vet vil komme. Fargesprakende eksplosjoner over skog
og enger avløst av nakne greiner og landskap i sort, hvitt og grått. Stormene med
piskende hagl. De mørke dagene. De kalde nettene som skaper overjordiske iskrystaller.
Takknemlig lar jeg meg omslutte av dette myke silkesjalet.
Lagrer pastellbildene på netthinnen så de kan varme meg og lyse opp når
mørketidsbluesen melder sin ankomst. Huden slikker i seg varmen fra solstrålene
som slipper gjennom, nærmest umettelig på D-vitamin.
Alt har sin tid. Jeg er et høstbarn, men tåler de
varme sommerdagene godt. Likevel vil jeg slå opp døra for høsten og alle
fargene – når den slipper til…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar