I morges fikk jeg en epost med et bønnerop fra Pakistan. Ikke fra en minaret, slik man kanskje skulle tro ettersom landet er muslimsk. Bønneropet kommer fra kirken i Pakistan. I morgen samles
pakistanske kirkeledere i bønn for sin medsøster Aasiya Bibi. Ei søster som har vært frarøvet friheten i syv år og hatt dødsdommen hengende
over seg nesten like lenge. Den første kvinne i Pakistan som er dømt til døden for blasfemi. I morgen har hun fått en ny sjanse. Kirken i Pakistan ber om forsterkninger og oppfordrer menigheter og enkeltkristne over hele verden til å følge deres eksempel. Verden over er det
mange som heier på henne. Mange som folder sine hender i bønn om benådning for
Aasiya Bibi.
Mange har bedt for
henne i alle disse syv årene. Noen har bedt daglig. Tilsynelatende uten
resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for
dødsdommen for seks år siden – og hun har fått denne nye sjansen til å anke sin
sak i høyesterett.
Det er makt i de foldede hender, heter det i en salme. I seg selv er de svake og små, synger vi videre. Mine hender er
blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Lykkeligvis er det ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er
det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene
de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene
på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med
våre bønner.
Siden natt blir til dag minst tre timer tidligere i Pakistan enn her hos oss, starter jeg bønnen allerede idag. Vil du være med i det
verdensvide bønnefellesskapet for Asia Bibi dette døgnet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar