På reise med min
yngste datter i India for litt siden besøkte vi bl.a. Aurangabad som var en
helt ukjent by for meg. Formiddagen ble brukt til utforskning av Ellora Caves,
som består av flere hinduistiske og buddhistiske templer og klostre fra før år
tusen, uthogd i fjellene. Landskapet her er vakkert og frodig med fjell og
skogkledde områder som omkranser byen.
Men før vi kom ut i
dette grønne og frodige landskapet, måtte en flink taxisjåfør tråkle seg
gjennom tettpakket trafikk i Aurangabads gater. Trafikkbildet i India er ikke
like velordnet som her hjemme. Riktig nok har gatene ofte fire oppmerkede filer
eller mer og relativt høy trafikktetthet, men til tross for merking og
konsensus om regler, kjører biler og motorsykler, autorickshaw og
sykkelrickshaw om hverandre i siksak. Det tutes og blinkes i ett. Jeg sitter
trygt i baksetet og tenker at jeg er sjeleglad for at jeg sitter her og ikke
bak rattet. Sjåføren er nøye utvalgt slik at vi kommer oss trygt frem dit vi
skal.
Etter sen lunsj
inntatt på hotellet, tok vi en dukkert i bassenget og nøt ettermiddagssolen ved
bassengkanten. På vei ned dit fra rommet, passerte vi en skjønnhetssalong som
tilbød alt fra frisørtjenester til pedikyr og spabehandlinger. Ett av ønskene
fra minsten før reisen var å få farget håret sitt. På impuls gikk jeg derfor
innom og spurte etter pris på behandlinger og hvorvidt de hadde ledig
frisørtime (der så temmelig rolig ut), og fikk bekreftet at det hadde de.
Minsten ble hentet ned i hui og hast og plassert i frisørstolen. Fargekart ble
hentet frem, og diskusjonen gikk på marathi, engelsk og norsk. Endelig ble alle
parter enige.
Kam, børste og saks ble
funnet frem. Frisøren børstet og børstet på det lange, tykke håret til
minsten og begynte til slutt motvillig å klippe. Ikke mye, for det skal
fortsatt spares. Så ble fargene blandet, og aluminiumsfolie ble satt frem. Med det
tykke håret og flere titalls striper, tok det sin tid. Underveis gikk frisøren
tom for aluminiumsfolie og måtte tilkalle løpegutten som fikk i oppdrag å
oppspore mer. Han åpnet alle skap og skuffer i hele lokalet mens øynene hans
hvilte på den unge damen i frisørstolen. Men noen folie fant han ikke. Selv om
jeg ikke forsto hva de sa på marathi, var det tydelig at han fikk klar beskjed
om å gå ut på gater og streder for å oppdrive nok folie til å stripe håret til
denne rike unge damen. Det er neppe hver dag det kommer kunder dit som skal
stripe håret for mer enn tusen rupies…
Omsider dukket han noe
forpustet opp med flere flak folie i armene. Hvor han hadde fått tak i det, kan
man bare spekulere i. Jeg gjettet på hotellkjøkkenet, for jeg har mine tvil om
at slike varer er så lett tilgjengelige i butikkene gatelangs i den lille byen.
Selv om jeg hadde trengt en dusj siden dagen hadde vært lang og varm, smurte
meg med tålmodighet og satt og svingte i den andre frisørstolen i lokalet i
påvente av at hun skulle bli ferdig. Omsider fikk jeg tilbud om kaffe eller te.
Jeg ba om kaffe uten melk og sukker. Det utløste en hel diskusjon på marathi
mellom frisøren og løpegutten. Ut fra gestikuleringen som jeg antok illuderte
pulver i koppen og røre rund, samt og ett og annet ord jeg klarte å tyde,
skjønte jeg at dette var noe helt nytt for ham. Etter å ha kastet noen lange
blikk på min datter med alle foliestrimlene i håret, subbet han ut av døra. Det
varte og rakk før han returnerte med et brett med en liten kopp black (?)
coffee. Med sukker og mer lik te enn kaffe på farge. Jaja, jeg var tørst og
styrtet den ned.
Etter nesten to timer
var frisøren kommet gjennom hele hårmanken og kunne begynne å sjekke om fargen hadde
gjort sin virkning. Det var med skrekkblandet fryd jeg bivånet utpakkingen av
hårtjafsene som lå badet i farge. Frisøren virket imidlertid fornøyd og satte i
gang jobben med å pakke ut det ferdigbehandlede håret.
Hos frisørene her
hjemme, pleier man å sette kunden bøyd over vasken når dette gjøres. Her ble
folien revet av og slengt på gulvet. Fargen ble vridd av håret og samlet i et
lite vaskefat. Og den unge løpegutten ble satt til å plukke opp søppelet fra
gulvet. En jobb han utførte velvillig, men ikke særlig nøyaktig. Øynene hadde av
en eller annen grunn en lei tendens til å skli mot den unge damen i
frisørstolen, så han snublet seg over gulvet og tok med seg det grøvste under
reprimander fra sjefen. De siste foliene måtte vi vente litt på, men til slutt
ble da også de fjernet. Håret ble skylt og tørket og formet på fineste vis. Frisøren
kom med speil og spurte om kunden var fornøyd? Enda fjongere enn før var det
vel ingen grunn til å være annet enn fornøyd.
Så skulle det betales
for herligheten. Jeg hadde jo kontanter nok, trodde jeg på forhånd. Men fordi
antallet striper ble fler enn antatt, ble prisen deretter, og kontantene strakk
ikke til. Heldigvis hadde jeg jo to kredittkort i reserve og regnet ikke med
annet enn at det ville gå bra. Jeg prøvde først det ene, men beskjeden jeg fikk
var at det manglet dekning på konto. Det visste jeg jo umulig kunne stemme, så jeg
prøvde det andre isteden. Samme nedslående resultat. Jeg bedyret at jeg faktisk
hadde mer enn nok penger på kontoen, så dersom det fantes en mulighet for å få
lirket de ut av en maskin, så skulle det ordne seg. Frisøren, salonginnehaveren
og en annen hjelper diskuterte seg imellom på marathi. Til slutt spurte de om
jeg kunne gjøre kontantuttak i ATM (=minibank), og ja, det kunne jeg selvsagt. Men
hvor skulle jeg gå for å finne ATM..? Enden på visa ble at frisøren sa hun
skulle bli med meg og vise meg veien. Jeg tenkte at den sikkert var rett borti
gata og at hun bare ville være snill siden det allerede var mørkt og jeg var
totalt fremmed der. Eller at hun ville være sikker på at jeg kom tilbake med
kontantene for å betale. Uansett var jeg lite lysten på å rote rundt gatelangs
i mørket i en fremmed by, så jeg takket ja.
Frisøren tok meg med
ut bakveien gjennom bassengområdet og ut på parkeringsplassen i bakgården. Har hun
bil, undret jeg? Men hun hadde stø kurs rett mot en motorsykkel. Og hjertet
hoppet over noen slag. Hun rygget den ut og kommanderte meg opp bakpå motorsykkelen.
Og ut bar det i den ville trafikken selv i denne lille millionbyen. Selv på
dagtid virker trafikken kaotisk. I mørket fremsto det som den komplette
katastrofe. Men her var det bare å klamre seg fast bakpå bæreren, lukke øynene
og sette sin lit til Gud og englevaktene hans. Luften var faktisk deilig
avkjølende på flere vis. Og jeg gjorde mitt beste for å nyte det midt i sik-sak-kjøringen
og redselen for at vi skulle tippe midt i et kryss med motgående trafikk fra
alle kanter.
Nærmeste minibank var
noen minutters kjøretur unna, så jeg ville aldri funnet den på egenhånd på
denne tiden av døgnet. Vel fremme ved minibanken var det selvsagt lang kø. Men noen
ganger er det jo en fordel å være ”rik turist”, for med en bydende røst fikk
min ledsager køen til å fordufte slik at jeg slapp til. Men det var mørkt, og
jeg hadde vansker med å lese instruksjonene og forstå hvordan tingesten virket.
Heldigvis forbarmet en ung mann som
snakket engelsk seg over denne underlige hvite damen. (Jeg var sikkert dagens desiderte
attraksjon i nærområdet.) Til slutt fikk jeg da ut de ti tusen rupiene
hårbehandlingen kostet, og vi kunne legge i vei tilbake til hotellet. Nok en
gang satte jeg min lit til høyere makter. Det gikk bra, takket være Gud, hans
englevakt – og en fortreffelig motorsyklist! Etter turen spurte hun meg om jeg
hadde gjort dette før, hun skjønte nok at jeg hadde vært en smule engstelig. Og
jeg måtte innrømme at jeg nok aldri hadde vært med på noe liknende i India og
at jeg hadde følt meg nødsaget til å kontakte høyere makter underveis. Hun lo,
og jeg lo, og så takket jeg henne for hjelpen og en meget interessant og opplevelsesrik
kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar