Om bursdagshilsener og idel godhet...

Et par klikk på verdensveven er nok til å finne ut at det dessverre finns langt verre ting å bekymre seg over enn antall bursdagsgratulasjoner på fjesboka. Det finnes til og med bedre ting å telle enn antall bursdagsgratulasjoner og likes på fjesboka. Ikke desto mindre er det jo hyggelig når det faktisk er noen å telle! Når telefonen plinger og fjesbokveggen tapetseres med lykkønskninger, kjenner jeg på glede og takknemlighet for hver og en som har husket meg og tatt seg bryet med å skrive en hilsen.

Samtidig er jeg smertelig klar over at jeg ikke på noen som helst måte har gjort meg fortjent til denne omsorgen og oppmerksomheten. Mang en bursdag har gått meg hus forbi. Det er altså ufortjent og av nåde. Tankene jeg har tumlet med siden gårdagen førte meg noen og et halvt år tilbake i tid.

Etter å ha husket å stille klokka en time frem, var jeg på plass i kantoriets rekker av sangglade morgenfugler kl. 09.30 på Maria budskapsdag. Jeg er skikkelig fascinert av ord. Jeg liker å leke med dem. Jeg liker å lytte til ord. Guds Ord og menneskers ord. Gode og varmende ord. Ord som trøster og setter mot i meg. Jeg liker ord som utfordrer, som setter tanker og følelser i sving. Marias lovsang ”Magnificat Anima Mea Dominum” ble den omtalte søndagens ord – og ord for denne dagen.

Maria møy fikk englebesøk og var utvalgt til et helt spesielt oppdrag. Hun skulle bli mor til Guds eneste sønn. Forsto hun rekkevidden av oppdraget? Hun var ung og hadde ikke vært sammen med en mann og var derfor utvalgt til å bære fram et barn av den hellige ånd. Maria møy var en alminnelig jente. Engelen forteller henne at hun har funnet nåde hos Gud. Det må jo bety at dette er et genuint ønske hos mennesket, så også hos Maria. Engelens budskap vinner gjenklang i hjertet hennes på en slik måte at hun bryter ut i lovsang.

Hadde Maria bevisst vært på jakt etter Guds nåde? Gjelder det også meg? På samme måte som Maria var utvalgt og hadde funnet nåde hos Gud, er den enkelte av oss utvalgt til våre små og store gjerninger og har på den måten funnet nåde.

Selv kan jeg ikke med sikkerhet si at jeg til enhver tid søker Guds nåde bevisst. Men det jeg vet, er at jeg trenger den. Vissheten om dette gir gjenklang i hjertet mitt. Hadde jeg vært komponist, ville det kanskje blitt klang ut av det også...

Heldigvis finnes det klang til låns også. Jeg fascineres av musikken som språk, både instrumental og sang. Noen ganger opplever jeg at tonene treffer på et helt annet og dypere plan enn ordene. Ord taler til hjernen. Toner berører hjertet og sjelen. Jeg trenger begge deler. Tonene når inn der ord må melde pass. Marias lovsang Magnificat av Johann Sebastian Bach er toner som smyger seg inn i hjertet.  

 

Det blir min takk for alle hilsener på bursdagen min og med ønske om ei god uke av nåde til alle der ute.