Lys i Mørketidslandet…

Stummende mørke avløser skumring og tussmørke. På klarværsdager skimtes flammehav som strever mot himmelen. Men tindene skjuler ildkulen mesteparten av dagen. Kveler lys i emning. Glimt av dag i mørketidslandet holder liv i håpet. Vi vet at fjellene gjemmer sola. Men de kan ikke tviholde på henne for alltid. Når nyåret nyss er født, må fjellene og mørketida gi tapt. Strålene blir sterke tindebestigere med ett og beseirer mørke nok en gang. 

Den aller mørkeste tida på året, faller sammen med kirkeårets slutt – og et nytt kirkeårs begynnelse. Siste søndag i kirkeåret handler bibelteksten om de fem kloke og de fem ukloke jomfruene, eller brudepikene om du vil. Fra evangeliet etter Matteus, kap 25:

Da skal himmelriket være likt ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. De kloke tok med olje på kannene sine sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen.

 
     Men ved midnatt lød et rop: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «La oss få litt av oljen deres, for lampene våre slokner.» «Nei,» svarte de kloke, «det blir ikke nok både til oss og dere; gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!» Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt.

Teksten sender meg 17 år tilbake i tid, til ei lita forsamling i et telt i Assam…

Hun er ung, vever og vakker. Gyllen hud og brune, mandelformede øyne fulle av liv. Av fattig opphav, døpt til evig rikdom. Svøpt i sin fargerike tradisjonelle drakt danser hun midt i kretsen av nyvunne venner. I hver av hendene holder hun tente små oljelamper. Grasiøse bevegelser bringer liv i de små flammene som uopphørlig følger danserinnens trinn.

Lampene kaster et varmt skjær over den tettpakkede forsamlingen under teltduken. Det er kjølig kveld i en indisk landsby på grensen til Bhutan. Stillferdig klimpring fra et strengeinstrument akkompagnerer dansen.

Intim atmosfære preget av guddommelig nærvær. Flere folkeslag har knyttet vennskapsbånd ut over talespråkets grenser.

Løftede hender, dans og musikk, forener oss. En Far, ett folk. En oase i ørkenlandskap. Klok jomfru med olje i reserve. Som ildtunger fra det høye pinsedag, tenner oljelampene gløden på ny.

Bibelteksten om de ti brudepikene forteller at hver enkelt av oss må sørge for å holde lyset i lampen tent. 

Din tro, min tro, kan ikke frelse andre enn oss selv. Hvis lyset og lampen er vår tro, må oljen være det som holder flammen levende. Ordet. Bibelen.

Om et par dager feirer vi Lucia her nord. Lucia bar lyset. Hun bar det høyt på hodet. Inn i mørketidslandet steig ho. Der lyset kom inn måtte mørket vike plass. Vi kan være Luciaer i vår tid. Vi kan bære lys. Våre små som på denne dagen går i Luciatog i kirker, barnehager og på skoler, til ære og glede for foreldre og hverandre, forteller oss nettopp det. Lyset lever – og vi må holde det levende. Selv i mørketidslandet er det mulig.Vi er ikke overlatt til oss selv:

Du ser oss i mørketidslandet.

Du signe med evige ord

husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

Trygve Hoff

Agni Athing - All ære til Gud