Ut av komfortsonen...

Saltdalskutteren Sjøliv med venner til kai.

Etter en nydelig sensommer her nord med lite regn og temperaturer over 15 + hver dag, blir man for bortskjemt. Solskinn, blå himmel og behagelige temperaturer nærmest dytter deg ut døra og på tur. Når himmelen er grå og skyene skjuler alle de fine fjelltoppene og det attpåtil øser ned, da er dørstokkmila lang. Vanligvis. Nå har jeg imidlertid vært veldig flink de seneste ukene å komme meg ut i alle fall en liten halvtimes tur hver dag. For to dager siden våknet jeg med hauverk og skjønte hvorfor da jeg så ut på været. I første omgang la jeg derfor turen på hylla...

Finvær motiverer ikke for bakst. Så det har det blitt lite av i sommer. Derimot var denne dagen en perfekt bakedag. Det ble ferskt brød til lunsj og prøvesmaking av en munnfull sjokolademuffins som skulle være til ettermiddagskaffen. 

Tanken på tur slapp likevel ikke. Jeg argumenterte for og imot (inni meg) og var på nippet til å gi opp. Men så hørte jeg glade barnestemmer utenfor. Nedover gangveien som går forbi huset hoppet og spratt ei lita jente med håret flagrende etter seg. Tett bak kom pappaen småløpende med barnevogn foran seg. Pappaen gikk uten hette og så ut til å trives der han gikk. Det lyse flagrende håret til jenta så knusktørt ut. Kanskje været ikke var så ille likevel? I alle fall ikke nå... Jeg tok sjansen på en tur ut. God kledt med nye goretexsko, vannavstøtende bukse og jakke med fleecegenser under ble ikke turen så verst. Vinden var mild, og de få regndråpene som kom, var bare forfriskende. Jeg kjempet meg ut av komfortsonen under mottoet «Gøy å gå ute». 

I sommer har jeg – bokstavelig talt – gått langt utenfor komfortsonen. Jeg var så heldig å bli invitert med på et lite cruise langs Helgelandskysten med saltdalskutteren Sjøliv sammen med min bror. Komforten på ei gammel fiskeskøyte er begrenset, selv om denne er totalrenovert og tidsmessig oppgradert. Med mine helsemessige utfordringer valgte jeg likevel å takk ja, i forvissning om at det fantes retrettmuligheter underveis. Imidlertid fikk jeg med meg hele turen fra Bodø til Trondheim med mange vakre naturopplevelser, et hav av vakre båter og flotte møter med mennesker underveis. 

Jeg skal ikke belemre leseren med detaljer, men ett eksempel må jeg tillate meg. Om morgenen er jeg alltid støl og stiv i muskulatur og ledd når jeg våkner. Så støl at jeg knapt er gangfør. Når man da må kravle seg ut av køya (som for øvrig va både romslig og behagelig), for deretter å kle på seg ulltøy og uteklær, for så å klatre 4-5 trinn i leider for å komme seg på toalettet, kan man undre seg om det er gjennomførbart. Men det som ikke knekker en, styrker, sies det. Det fikk jeg erfare. Jeg kunne ikke reist på ukesvis på denne måten, men den knappe uka jeg fikk være ombord, var berikende og styrkende på så mange måter.

Etterpå har jeg tenkt på det å leve som kristen på mange måter er å gå ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt. De vandret rundt i Israel til fots, fra sted til sted. 

Å være Jesus – etterfølger i dag preges ikke av den samme mangelen på fysisk komfort. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Ham er det samme. Det betyr ikke at vi alle skal opptre uansvarlig og forlate hus og hjem. Derimot betyr det at intet i livet vårt må ta fokuset fra forholdet til Jesus. 

Det kan være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, bekymringer og sorger som gjelder mennesker og materielle goder tar veldig lett fokuset. Jeg har ingen trylleformel å dele. Men jeg tror det handler om vilje. Det handler om å bestemme seg for å ta det første skrittet. Slik jeg bestemte meg for å reise på båttur med de utfordringene det innebar. Slik jeg bestemte meg for å kle på meg og ta det første skrittet ut av døren selv om det regnet. 

Disiplene vandret i flokk. Vi har også hverandre å støtte oss til. En «turvenn» er uvurderlig på alle måter. Som kristne er vi faktisk også så heldige å ha vår egen mentor og støttekontakt som kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly. Det skal jeg skrive mer om i neste bloggpost. Stay tuned, som det heter...