Med gullkort på hånden...

Morgenstund har gull i munn... og man kan spasere direkte ut i bassenget fra suiten.

Vi var nylig på vår årlige klimaflukt til sydligere breddegrader. Uten snev av flyskam, ikke minst fordi vi reiste med direktefly til destinasjonen. Denne gangen falt valget på et, etter reisearrangørens beskrivelser, rolig voksenhotell litt utenfor allfarvei.

Reisen startet imidlertid med et nærmere 7 timers opphold i den lokale lufthavnen pga teknisk feil på flyet. Under et slikt opphold er flyplassen smekkfull av folk, og man overhører ufrivillig diverse samtaler. På denne måten fanget jeg tilfeldigvis opp begrepet «complimentary upgrade». Visstnok en oppgradering den aktuelle damens forretningsreisende sønn ofte benyttet seg av på reiser verden rundt. Denne oppgraderingen på hotellets bekostning er heller ikke forbeholdt forretningsfolk, men tvert imot noe man som hotellgjest kan be om sånn uten videre. 

Jeg tenkte ikke mer over saken, vi hadde jo et bra hotell i vente. Omsider kom da også flyet seg på vingene. Det var blitt sen senkveld da vi endelig kom frem til hotellet og lengtet etter å kaste oss i ei god seng. Da kommer tilbudet vi umulig kan si nei til: En «complimentary upgrade» med juniorsuite og tilgang til privat basseng og ultra all inclusive på et søsterhotell, for fire netter. Kjæresten var ikke så lysten på å dra videre, men da jeg fikk forhandlet meg til oppgradering for hele oppholdet minus siste natt, gikk han motvillig med på avtalen.

Avsted bar det. Nærmere midnatt var vi endelig installert på luksussuiten vår utstyrt med gullkort med utvidede rettigheter i restauranter og barer, gratis spabehandlinger mm. Den gode sengen til tross, sovner jeg ikke med det samme, men blir liggende å kjenne på denne underlige tilskikkelsen og følelsen av at det er helt ufortjent. Vi hadde jo bare betalt for en brøkdel av dette! 

Underveis grublet jeg over hvorfor dette privilegiet ble oss til del. Det er mulig det første hotellet var overbooket og at dette var deres kompensasjon til oss, men det ble aldri sagt.Ubevisst gikk jeg og ventet på å få høre at det var gjort en feil og dermed få presentert en ekstraregning ved utsjekk. Det skjedde ikke. Tvert imot fikk vi en liten avskjedsgave.

Den eneste forklaringen jeg ellers kan komme på, er at det hele var en Gudgitt gave. Livet har bydd både nedturer og oppturer. Det har vært tider da jeg har kjent på følelsen av å stå på terskelen til avgrunnen. Denne opplevelsen viste meg en flik av hva himmelen kan bety for oss. På denne måten synliggjør Gud hva nåden handler om. Slik vi fikk dette tilbudet om en priviligert suite på ett av stedets flotteste hotell, slik får vi tilbud om å ta inn i Guds rike. ikke bare i et lite kott, men tvert imot i det priviligerte rommet vår Frelser har gjort i stand for oss. Kostnadene er større enn vi noensinne kan betale. Helt ufortjent får vi del i alle Guds rikes rettigheter. Slik vi fra vår hotellsuite kan tusle rett ut i svømmebassenget hver morgen, slik kan vi som Guds barn svømme i nådens hav hver eneste dag. Hans nåde er ny hver morgen.

Under oppholdet på luksushotellet var det noen goder vi ikke benyttet oss av. Rett og slett fordi det er måte på hvor mye mat og drikke man kan konsumere i løpet av et døgn. Og på samme hotell var det gjester i flere kategorier, ikke alle hadde gullkort. I Guds rike er det annerledes. Alle har vi gullkort på hånden. Der overbookes ikke og gjøres ingen feil. Det er ikke og gjøres ingen forskjell på folk. Alle godene som er tilgjengelige, har vi behov for. I Guds rike er det ingen mangel og heller intet overflødig.

Da vi siste døgnet måtte forlate 5-stjernersresidensen vår og sjekke inn på det opprinnelige hotellet, ble takknemligheten om mulig ennå større. Det ble en ørliten nedtur å komme inn på det rommet vi egentlig skulle bodd på i to uker. Et rom som var rent og greit, men bare pittelitt større enn badet på vårt første rom og dessuten fuktig og kaldt, til tross for varmen. Hotellet var i tillegg temmelig tæret av tidens tann. Vi hadde vennet oss til et smilende og hjelpsomt personale som i de fleste tilfeller ytte sin femstjerners service med et smil. Servicenivået på dette hotellet var en betydelig nedgradering. 

Vi tok imot denne «complimentary upgraden» i tro og tillit til at hotelldirektørens løfte var til å stole på. Mitt håp at du som leser dette, på samme måte tar imot Guds nådes gave til deg i tro og tillit til at det løftet Han har gitt gjennom sitt Ord, holder.

For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave og hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg av annet enn Kristi kjærlighet. 

Ef 2,8-9