Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Herren er min hyrde...

En salme jeg har blitt veldig glad i og som jeg derfor ber og synger ofte, er David s salme 23 i Bibelen. Som korist har jeg sunget den flere ganger i gudstjenesten. I usikre og urolige tider, såvel som i gode tider, har jeg funnet ro i å synge og be denne salmen som en bønn. 

I dagens Vårt Land skrev Stig Magne Heitmann (ansatt i Åpne Dører) et tankevekkende debattinnlegg om å se oss som en global søskenflokk. Han spør om vi midt i en omsnudde virkelighet kan løfte blikket ut over våre egne utfordringer? Ikke fordi våre utfordringer ikke er reelle. Det røyner på for både små og store å være avskåret fra de normale aktivitetene, fra nær kontakt med familie og venner og å få innskrenket friheten så radikalt over natten. 

Men midt i dette har jeg også tenkt en del på hvordan «korona-katastrofen» rammer i feks India som jeg har et nært forhold til. Hvordan arter den seg for barn og foreldre i slummen, der helsehjelp,  antibac og rent vann ikke er tilgjengelig selv i normale tider? Eller i Nord-Korea der sult og manglende kontakt med omverden er normalen? Får disse den helsehjelpen de trenger, når de trenger det? 8thirty8 formidler et utsmuglet brev fra en kristen kvinne i Nord-Kore som forteller: «Vi kommer enten til å dø av korona eller av sult, begge deler skaper desperasjon.» 

Stig Magne Heitmann sier også noe om dette: «Når vi i Åpne Dører er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?» Han avslutter med spørsmålet om vi kan greie å løfte blikket, slik Jesus gjorde, og se nøden utenfor vår egen dør? Slik han oppfordrer oss til å be for og med våre søsken i resten av verden, vil jeg invitere deg til å be/ synge salme 23 sammen med meg – for oss selv og for våre søsken både lokalt og globalt. 

Salme 23

En Davids-salme.
        Herren er min hyrde,
        jeg mangler ingen ting.
     ² Han lar meg ligge i grønne enger;
        han fører meg til vann der jeg finner hvile,
     ³ og gir meg ny kraft.
        Han leder meg på de rette stier
        for sitt navns skyld.
     ⁴ Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
        frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg.
     ⁵ Du dekker bord for meg
        like for øynene på mine fiender.
        Du salver mitt hode med olje,
        mitt beger flyter over.
     ⁶ Bare godhet og miskunn
        skal følge meg alle mine dager,
        og jeg får bo i Herrens hus
        gjennom lange tider.

Når ei dør stenges...

Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve. 

Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:

«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult. Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar, i ære og vanære, baktalt og hedret.» 

2 Kor 6, 4 - 8

Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. 

Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden. 

Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen  «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning. 

Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt. 

Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.

Be om beskyttelse mot sykdom 
Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:

- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi.
- Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte.
- Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare.
- Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem.
- Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.

Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.

Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:

Calming words

Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24

Han er mitt fjell, min frelse...

I tider fylt med uro og utfordringer, kan vi finne trøst i Bibelen, kanskje særlig i Salmenes bok. David møtte mange utfordringer i livet. Han ropte ut sin nød, uro og bekymring, så vel som glede og begeistring til Gud. Dette ble det mange salmer av. Vi kan bruke disse salmene som bønner i vår egen situasjon.  I dag vil jeg derfor be salme 62, vers 2-3, 6-13 sammen med deg. 

«Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes. Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.Min frelse og min ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell, jeg søker tilflukt hos ham.Folk, stol alltid på Gud, øs ut for ham det som fyller hjertet! Gud er vår tilflukt.  SelaMenneskene er som et pust, menneskebarna svikter; på vektskålen vipper de opp, de er alle lettere enn luft. Sett ikke lit til vold eller fåfengt håp til rov! Om rikdommen vokser, så la det ikke fange ditt sinn! Én ting har Gud talt til meg, to ting har jeg hørt: at det er Gud som har makten, og at du er trofast, Herre. For du lønner enhver etter det han har gjort.»

Her er en youtube-innspilling av salmen:

Salme 62

Stå opp, ta matten din og gå!

Denne bloggposten er en refleksjon omkring teksten i  Johannesevangeliet kap 5, v 2- 9a. Jeg delte den på Kvinnenes Internasjonale Bønnedag i vår lokale kirke 6. mars i år. I tillegg har jeg laget en audioversjon med billedserie som kan sees på youtube. Lenke til den finnes nederst i bloggen.

«Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger,  ³ og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.  ⁴ For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av.
     ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  ⁶ Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?» ⁷ Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» ⁸ Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  ⁹ Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.»

Teksten taler til meg om en Gud som ser.  For tida øver jeg på korpartiene i Joseph Haydns verk «Skapelsen». Gjennom hele verket lovprises Guds storhet, velde og skapermakt med ulike ord og toner. 

Han som var i begynnelsen, som alt er blitt til ved. Han som var Ordet, som ble menneske og tok bolig iblant oss - det er Han som ser og møter den lamme mannen ved Betesda som hadde ventet så lenge på å bli frisk. Det er Han som ser og møter deg og meg i kveld, akkurat der vi er.

Til Ham, Skaperen, Livgiveren og Frelseren, kan du og jeg komme med alt vi bærer på. For Ham kan vi intet skjule. Slik det står i en sang som har fulgt meg siden tenårene:

Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg. 

Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg.
Men enda du vet om min skrøpelighet får jeg likevel komme frem for deg. 

Jeg ber at Du må gi meg kraft til å gå der hvor Du, Herre, gir meg beskjed.

Jesus møtte den lamme mannen ved Betesda med en mulighet han ikke hadde sett for seg. Den amerikanske kunstneren og forkynneren Joni Eareckson Tada som ble lam fra halsen etter en stupeulykke i tenårene har skrevet en refleksjon over denne teksten som det passer å dele her:

«Bethesda-dammen var et sted hvor mennesker ventet – og ventet! Mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser kom krypende, humpende eller ble båret dit hver dag, i håp om å bli helbredet i dette vannet. En lam mann hadde ligget der i 38 år.

Tenk på det! Det ville være som å ligge ved den dammen fra 1982 til 2020. Da Jesus spurte ham om han ville bli frisk, svarte han, «Herre, jeg har ingen til å bære meg til vannet når det røres opp. Mens jeg forsøker å nå vannet, er det en annen som når frem før meg.» Hans lengsel var fokusert på et bestemt svar – noen som kunne bære ham ned til vannet. Men den ene som han egentlig trengte, sto rett foran ham – Jesus, helbrederen. Det er en påminning: Når omstendighetene ser særdeles håpløse ut, husk på hvem som står mellom deg og behovet du har – den selvsamme som vil gjøre deg hel.»

Når Jesus møter oss her i kveld, er det med en ny mulighet. En mulighet til å reise seg. Til å bli fri. Til å gå – og følge ham. «Vil du bli frisk? Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.

Vi har vår egen forestilling om hvordan Jesus skal svare på vår bønn. Vi ser oss kanskje blind på våre egne forestillinger om hjelpen eller løsningen på våre utfordringer. 

Jesus sier i Matt 6,22: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.»

Jesus kan gjøre frisk og Han kan åpne blinde øyne. Både fysisk og billedlig talt. Kanskje trenger vi at Han først og fremst åpner øynene våre? 

Gud sier det slik gjennom profeten Jesaja 55,9: 

«Som himmelen er høyere enn jorden,
 er mine veier høyere enn deres veier
 og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Jesus møtte den lamme også med et kall. Et kall til å reise seg fra det som lenket ham til «båren». Et kall til å gå på Hans ord. Et kall til å følge Ham. Jeg tror vi trenger å minne hverandre om også å lytte til hva Jesus ber oss om å gjøre.

Ofte er vi særdeles tungbedte. Det tok Jesus opp i liknelsen om det store gjestebudet, sitat Luk 14,18:

«Da tiden for gjestebudet kom, sendte husbonden sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.» 

Joni Eareckson Tada ble ikke helbredet fra lammelsen. Det var ikke den som først og fremst bandt henne og hindret henne i å gjøre det Gud ville. Hennes organisasjon har nådd ut med evangeliet og med Guds kjærlighet og praktiske omsorg til tusener av mennesker som hun neppe engang ville tenkt på å nå ut til dersom hun var blitt helbredet. Hennes liv i lidelse og sykdom har vært til velsignelse både materielt og åndelig for mennesker med funksjonsnedsetteler og kroniske lidelser. 

Vi kan tenke at sykdom og smerter hindrer oss i å bli brukt av Gud. Vi ser oss blind på hvordan sykdommen begrenser oss i vår hverdag. Paulus hadde en torn i kjødet som Gud ikke tok bort.  «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» var beskjeden Paulus fikk. 2Kor 12,9. 

Gud er ikke avhengig av vår kapabilitet, verken fysisk eller mentalt. Nettopp i det ufullkomne kan Gud fullføre sin plan om å frelse mennesker. I vår tilkortkommenhet kan Guds kraft komme til syne. Gud er opptatt av vårt «Ja» til å følge Jesus, ikke antall skritt vi går på denne veien. I liknelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, fikk de ikke alle samme lønn uavhengig av hvor mange timer de hadde vært i arbeid? Matt 20,1-16. 

I fjor sommer fikk jeg være med på et aldri så lite cruise langs kysten i skøyta til min bror. Livet om bord var langt utenfor min komfortsone fysisk sett. Det var utfordrende å måtte klatre opp og ned leidere mellom styrhuset, dekket og byssa, og når jeg skulle på land eller ombord. I et begrenset tidsrom ble det likevel en overkommelig utfordring. Gledene ved å være med på reisen overskygget utfordringene. 

Det å være en Jesu etterfølger er på mange måter å tre ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene, ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt der de vandret rundt i Israel til fots.

I andre deler av verden kan det å ta sitt kors opp og følge Jesus ha konsekvenser vi her i vår fredelige del av verden ikke begriper. I feks Nigeria og Pakistan kan det å velge Jesus bety døden. I feks Tyrkia, India og Iran kan det å følge Jesus bety manglende helsehjelp, begrenset skolegang og jobbtilbud, jevnlige trusler, vold og fengsel.

Eksemplene er talløse, men jeg vil dele en søsters historie fra Pakistan:

Asia Bibi satt ti år fengslet med dødsdom hengende over seg, anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun ble endelig frikjent i januar i fjor, men måtte leve i skjul fordi «folkemobben» ønsket henne hengt. Nå lever hun i trygghet i Canada. Hennes hilsen til oss som har husket på  og bedt for henne er at slik Gud var med henne hele tiden, vil Han være med oss. 

Få av oss opplever at troen får slike konsekvenser. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Jesus er det samme. Det kan likevel være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, så vel som bekymringer og sorger tar veldig lett fokuset. 

Disiplene vandret to og to eller i flokk. Jeg er mye ute og går tur både alene og med turvenner.  En medvandrer uvurderlig, særlig i krevende terreng. Som Jesus-etterfølger er vi ofte i krevende turterreng. Da kan vi støtte oss til det verdensvide fellesskapet av kristne søstre (og brødre). Sett i lys av Kvinnedagen og Kvinnenes Internasjonale Bønnedag kalles vi til å stå skulder ved skulder med våre søstre i deler av verden der troen er under press. Alle som bekjenner troen på Jesus er uløselig knyttet sammen i Hans kropp. Når ett lem lider, lider hele kroppen. 

Som søstre flest er vi ikke alltid enige om alt. Men vi står sammen om det som forener oss, valget om å følge Jesus. Vi ber for og med hverandre. Gjennom bønnen og i møte med våre søstre og deres historier og utfordringer, ser vi vårt eget kall og vår oppgave klarere. 

Viktigst er det imidlertid at vi har vår egen gode hyrde, Jesus. Han kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly... Han reiser oss opp fra støvet og gir oss kraft til å ta båren vår og gå.

Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren Allhærs Gud – gjennom profeten Haggai 2,4.

Så vil jeg til slutt be denne bønnen med Joni:

«Herre, jeg vet at jeg ofte i livet har sett rett forbi deg, i håp og lengsel om spesifikke løsninger på mine problemer. Noen ganger ser jeg for meg at en eller annen ekspert sitter med alle svarene for meg. Men du har vært med meg hele tiden. Med salmisten sier jeg: «og nå, hva skal jeg vente på, Herre? Mitt håp står bare til deg.» (Salme 39,8)»