Agnus Dei

«Du, Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss!»

 

Dette bønneropet stiger fra kirker verden over hver søndag når det feires nattverd. I en verden fylt av krig og lidelse, uro og angst et rop som stiger fra mange hjerter daglig.

 

Som seksåring begynte jeg på søndagsskolen. En av lærerne, mor til min barndomsvenninne, var en særlig flink forteller. På den tiden hadde vi flanellografen, som jeg elsket. Billedcollagen av bl.a. Noahs ark og Jesu liv gjorde sammen med lærerens ord fortellingene levende og lette å huske. 

 

Siden har jeg drømt om å reise til Det Hellige landet. Høsten for fem år siden fikk jeg oppfylt drømmen. Vi var flere som snakket om at når vi vandret der Jesus hadde vandret for to tusen år siden, var det som om Han gikk i følge med oss her og nå. 

 

 

I Galilea besøkte vi bl.a. Magdala. En liten by ved Gennesaretsjøen, hvor det er funnet ruiner av en synagoge fra Jesu tid. Her levde Maria Magdalena. Hun slapp alt hun hadde i hendene for å sitte ved Mesterens føtter og lytte til Ordet. Her er bygd ei nydelig kirke med flere små kapeller dedikert bestemte hendelser fra Jesu liv. I kjelleren er det et ekumenisk møterom utsmykket med et maleri som tydelig taler om et møte med Mesteren. Om ei kvinne med stor tro. Om Mesteren som gjør de syke friske. Om Mesteren som merker om vi bare rører ved kappen hans. Her møtte vi Fader Kelly. Sammen satte vi oss ved Mesterens føtter. Med tomme hender. Med åpne hjerter. Vi fikk ta imot det levende Ordet. Vi fikk kjenne kraften fra Mesteren idet vi grep etter kappen hans. 

 

I møte med ei blind kvinne sa Fader Kelly at manglende syn har spart henne for syn som mange besudler sitt sinn med. Her snakket han om begjær i flere betydninger. Om å se med misunnelse og begjær på hva andre har. Vi vet hva dette innebærer i eget liv. Han ba om helbredelse for henne spesielt og likevel alle generelt. I Hans sår har vi mottatt legedom – også for sår skapt i våre sinn av det vi har tillatt oss å ta inn gjennom våre sanser. 

Han snakket om det å takke Gud for den Han har skapt oss til å være og for hva hver enkelt er gitt. Om å takke for livet uansett alder, utseende og omstendigheter. 

 

Hjemme, langt fra Galilea, kan jeg fortsatt kjenne Mesterens nærvær. Han vandrer sammen med meg i hverdagens utfordringer og gleder. Men Han vandrer også sammen med enhver som påkaller Ham. I disse dager tenker jeg særlig på den som lever midt i krigenes redsler og den som lever under press for sin tro på Mesteren. I møte med all nød og lidelse vi ikke kan gjøre noe med, blir dette nødropet min livbøye og mitt håp. 

 

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Gi oss din fred.

 

Høsten er stor – arbeiderne få...

De siste par årene har vi forsøksvis dyrket litt grønnsaker og urter til eget bruk i tillegg til potet. Fra medio juli har vi plukket salat, sukkererter og reddiker, samt masse grønnkål og urter ukentlig. Poteter har vi stort sett vært selvberget med i mange år. Nå i høst fikk vi også noen kilo fine gulrøtter og rødbeter. På vårt lille hagebruk holder det med to par hender for å få høstet inn avlingen. Men da alle de stappfulle kassene med poteter sto utenfor huset sist helg, ble disse ordene fra Bibelen så aktuelle likevel. «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Luk 10,2

 

I mange menigheter snakkes det om dette at det er for få hender til å utføre alt arbeidet. Gapet mellom behov og etterspørsel av både lønnende og frivillige medarbeidere er stor. Mulig jeg er mer oppmerksom på behovet fordi jeg selv ikke ser meg i stand til å fylle noen av hullene. Eller kanskje det er slik at frivillighet er en varig mangelvare i vårt moderne samfunn.

 

På tur i et høstlig landskap tumlet tankene omkring dette...

 

Kanskje er det i utgangspunktet ingen reell mangel på medarbeidere. At det oppleves slik, kan bero på at arbeidere av ulike årsaker ikke har hørt eller tatt imot kallet eller utfordringen fra høstens herre. Kanskje fokuseres det også mer på det individuelle (og konkrete) kallet kontra et kollektivt kall til tjeneste i Guds rike. 

På en stor gård trengs mange flere arbeidere enn bonden selv når poteter og grønnsaker skal opp av jorda og inn i skur og låve. Det trengs mange flittige hender til å plukke potetene som kommer opp av jorda der opptakeren har kjørt forut – og kun en til å styre traktoren. 

Jesus sa til disiplene at de måtte be høstens herre drive ut arbeidere. For meg høres det ut som et kollektivt kall. 

Mange, meg selv inkludert, opplever kanskje ikke å få et veldig konkret eller direkte kall. En del av arbeidsstokken er kanskje tvunget på sidelinjen som følge av sykdom eller alderdom. Jeg tenker at det er behov for en heiagjeng på sidelinja eller noen som holder huset varmt og gir arbeiderne mat i rette tid. Vi har likevel del i den felles utfordringen med å få berget inn avlingen før høsten er på hell.

 

«Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. 36 Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.» Joh 4, 3

 

 

I varmen fra et bål...

 

Bålplass med utsikt.

Jeg er glad i å gå turer i skog og mark. Ofte går jeg alene, men setter også stor pris på turselskap. Et par ganger har jeg deltatt på turgruppe med turgaranti uansett vær. Første gang jeg deltok, slo været til med strålende sol og knallblå himmel. Selv om vinden gjorde kinnene kalde, var det behov for både solbriller og solkrem. Denne uka var imidlertid værutsiktene temmelig dystre. Som en øvelse i å tåle vær og vind, bestemte jeg meg for å ikke la værmeldingen stoppe meg. Vissheten om at det ble tur uansett, gjorde dørstokkmila overkommelig. Tursekken ble pakket uten solbriller og solkrem denne gangen!

 Allerede mens vi sto på oppmøtestedet og ventet på alle deltakerne, skyllet den første sluddskuren over oss. Skyene i horisonten var skummelt mørke. Men jeg sto han av, godt hjulpet av de andres gode humør. I ettertid er jeg veldig glad for det. Skylaget letnet mens vi spaserte de første hundre metrene. Resten  av turen slapp vi unna nedbør av særlig betydning. Skyene slapp til og med noen bleke solstråler gjennom utover formiddagen. Vi fant en lun bålplass med fine benker av tømmerstokker inne i granskogen. Her ville vi sitte tørt uansett om det skulle kommen en skur eller to til. Og bålet, det varmet både kaffevannet og frosne fjes og fingre. Til sist, da et par av oss var begynt å hutre til tross for flere lag ulltøy og vanntett yttertøy, satte vi oss tett i tett på steinhellen inntil flammen, så både sjel og kropp ble varme.

 

Etter at Jesus var død og stått opp igjen, viste han seg for disiplene bl.a. en grytidlig morgen etter at de hadde vært på en heller mislykket fisketur. Jesus visste at disiplene kjente seg forlatt. Han gikk ikke lenger sammen med dem synlig slik som før. Han tente bål for dem på stranden. De kunne se det fra båten. Flammene lyste opp i mørket, viste veien til havn, til varme, måltid og fellesskap. 

 

Mange av oss kan kjenne på forlatthet eller motløshet – av ulike årsaker. Fiskelykken svikter eller garnene revner og det er for få hender til å ta imot fangsten. Her minnes vi om bålet, om ilden Jesus innbød disiplene til å varme seg ved i natten – og ilden Han sendte da han var gått tilbake til sin Far. «Tro ikke at Jesus er borte, tro ikke at Jesus er død. Han lever og gir oss å spise av livets brød.» synger vi i en barnesang... mens vi venter på å få være sammen med ham for alltid.

 

Noe så enkelt som en invitasjon til kirka – eller til turfellesskap og bålkaffe kan være en av måtene Jesus viser seg for oss i dag. Vi ser ham ennå ikke med vårt blotte øye, men hans nærvær kan merkes gjennom menneskemøter. I fellesskap rundt bålet – og rundt nattverdbordet eller på kirkekaffen – deler vi et måltid. Det styrker både kropp og sjel. Bål og bålkaffe på en regntung og kjølig dag er ekstra kjærkomment. Varmen fra bålet omslutter oss. Sitter vi tett nok, holder vi varmen bedre sammen. Kaffe smaker godt, men aldri så godt som når den er kokt på bål. Duften sender vibber hele bålplassen rundt og blir en styrkedrikk som varmer innenfra. 

 

Etter turen – eller samling i kirka – går vi hver til vårt med litt lettere bagasje. Mette på møter, mat og opplevelser. Styrket på kropp og sjel. Med nok også til å gi noe videre.

 

Karmelittnonnen Teresa av Avila (f. 1515) har formulert noe av dette så nydelig at jeg avslutter med hennes ord: «Jesus har ingen annen kropp på jorden enn våre kropper, ingen andre hender enn våre hender, ingen andre føtter enn våre føtter. Det er gjennom våre øyne Guds medfølelse skuer ut over verden. Det er ved hjelp av våre føtter Jesus fortsatt kan vandre rundt og gjøre godt. Det er ved hjelp av våre hender Gud i dag velsigner mennesker.»

Bålplass med hjerteform. <3 

Påske & pasjon

Etter to grå og triste dager rent værmessig, der lyset har vært gjemt bak  mørke og gråttyngede skyer, sto vi første påskedag opp til flommende solskinn fra en skyfri blå himmel. Lyset som siver inn vinduet gjennom gardinsprekkene, lokker frem en umiddelbar glede.

Midt i lyset og gleden over Kristi seierrike oppstandelse, tar jeg likevel med meg de mørke lillatonene kirkens pasjonstid, ført i penn av profeten Jesaja: 

Han ble såret for våre overtredelser,

knust for våre misgjerninger.

Straffen lå på Ham for at vi skulle har fred. 

Ved Hans sår har vi fått legedom.

Uten korset, ingen påskedag. Uten døden - ingen oppstandelse. Uten Jesu død og oppstandelse - ingen frelse. 

Joni Eareckson Tada forteller om en japansk kunstform kalt kintsugi som går ut på å reparere knust keramikk. Fremfor å forsøke å skjule skårene i reparasjonsprosessen, forgylles de slik at de blir ekstra synlige og dermed gir gjenstanden et helt nytt liv. Les hennes fortelling her.

Da Jesus viste seg for disiplene og kvinnene etter oppstandelsen, gikk det en stund før de gjenkjente ham. Tomas måtte faktisk få kjenne på sårene i Jesu hender for å tro. Kristus hadde gjenoppstått i en udødelig kropp der sårene var - og er - synlige. 

Kristi naglemerkede hender er seierstegnet. Vi feirer at døden er oppslukt, at seieren er vunnet, at veien til Himmelen er åpen. Den oppstandne Kristi naglemerkede hender er utstrakt mot oss. Når det synes stummende mørket omkring oss, kan vi påkalle Ham som selv har vært der - i den dypeste smerte og fortvilelse. Han som selv ropte til sin himmelske Far: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" like før han trakk sitt siste sukk. Og fordi Maria Magdalena og de andre kvinnene fant graven tom første påskedag, vet vi at Kristus har stått opp. Slik skal  også vi få stå opp til det evige liv en gang.

Mens vi venter på den oppstandelsen: Slik japanske kunstnerhender gir nytt liv til keramiske gjenstander, kan vi (som alle har ett eller flere skår) få leve det nye livet i kraft av Kristi oppstandelse. Nettopp gjennom våre brister kan lyset fra påskedag slippe gjennom og forgylle vår påskedag og hverdag. 

God påske!

Strikkebibel..?

Idag morges skulle jeg som vanlig finne frem bibelen for å lese dagens bibelord. Jeg satte meg ned og åpnet «boken» jeg hadde i hendene. Når jeg ser ned på det jeg holder i hendene må jeg lettere forvirret blunke et par ganger. For der ser jeg ei åpen strikkemappe - og ikke Bibelen som jeg trodde jeg hadde funnet frem fra kurven. 

Man kan dra mange merkelige slutninger av denne episoden. Feks. om det er første tegn på demens eller om hvilken bok som betyr mest for meg… En formildende omstendighet er det imidlertid at jeg hver morgen, nesten uten unntak, har min lille stund med bibel og strikketøy. Bibel og strikkemappe ligger side om side, så i farten kan man gripe «feil» manuale. Ja, for begge er manualer med viktige redskaper for mitt dagligliv. Ulike strikketøy krever forskjellige teknikker og redskaper. Bibelen gir rettledning for både troen og livets mange viderverdigheter.

Selv om strikking og annet håndarbeid er en kilde til både avslapping og glede, er det ikke bare av egeninteresse jeg holder på med akkurat dette. Omtrent 90 % av produksjonen så langt har blitt hjertevarmende plagg til små og store i Tanzania og Øst- Europa. Samt div. eksemplarer av «Katedralvotten» som «Hjerte for Domkirken» selger til inntekt for nye og bedre lokaliteter i Bodø domkirke.

Så håper og tror jeg at Vår Herre tilgir min lille glipp denne morgenen og fortsatt velsigner min morgenstund med bibel og strikketøy!