For to dager siden brant deler av Notre Dame ned. En uvurderlig kulturskatt er rasert, selv om veggene fortsatt står når brannen er slukket.
I går formiddag satt jeg i benken i vår lokale katedral og lyttet til vakre toner som strømmet fra dronningen av instrumenter. Påskeresitasjon med orgel og tekstlesning i Domkirka er tradisjon – også for meg. Denne påska er jeg ekstra takknemlig for at katedralen står og at den er åpen for alle. Den gamle domkirka i Bodø ble jo engang jevnet med jorden sammen med store deler av bygningsmassen i byen da Luftwaffe bombet Bodø i slutten av mai 1940. Den nye domkirka ble reist og sto ferdig på midten av femtitallet.
Selv har jeg ikke noe nært forhold til Notre Dame, ettersom det aldri falt seg slik at jeg reiste til Paris. Men jeg har et nært forhold til kirken. Kirken er mer enn en bygning. Det er derfor vi kan si med salmedikteren at «...kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.»
Som det også har vært sagt på nyhetssendigene disse dagene, så er kirken mer enn et hus. Og at Notre Dame har betydd noe for alle parisere og franskmenn, viser engasjementet helt tydelig. Kirken samler selv når den står i ferd med å rase sammen.
Jeg er glad for å tilhøre et samfunn der en kirkebrann skaper sorg, selv hos de som ikke frekventerer kirken ukentlig. Men kirker, både som bygg og institusjoner, har hatt og har fortsatt dårlige kår mange steder i verden. I Sovjetunionen ble omtrent samtlige av de vakre kirkene i sovjetsamveldet vandalisert og stengt fra 1922. Kirken som institusjon ble forsøkt radert ut. Prester og biskoper ble drept og fengslet. Etter «perestrojka» og «glasnost», er mange kirker åpnet og restaurert, og kirken blomstrer omsider i øst.
Men i Irak og Syria er mange kirker fullstendig ødelagt eller vandalisert under IS og i borgerkrig. I 2016 kunne kurdiske og irakiske soldater gå sammen om å sette på plass korset på taket i Mar Korkeish kirken i byen Bashiqa. «Det første IS gjorde var å ødelegge korset. Vi ønsket å erstatte det for å fortelle IS at vi fremdeles er her og at vi ikke har tenkt å forlate stedet, sa fader Afram i den forbindelse.» Nrk.no Urix
I mange land i Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika ødelegges kirker og kristnes forsamlingshus til stadighet. Uten at det fører til kollektiv sorg. Uten at det protesteres særlig verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Prester, diakoner og troende kirkemedlemmer kidnappes, angripes med vold og trusler – og de drepes. Men kirken står om murene faller. Kirken lever. Fordi «Vi er Hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene.»(Grundtvig). Særlig rundt kristne høytider er kirken i pressede områder utsatt. De trenger at vi står sammen med dem i bønn – så vel som pariserne nå trenger det.
I vår katedral ble det igår lest en tekst av Mari Wirgenes. «Potteskår» er historien om en blomsterkrukke som knuses i kirka og en plante som overlever fallet og plantes om i ny krukke. Teksten illustrerer hva kirka er både i større og mindre perspektiv.
Den salmesyngende og bedende skaren i Paris´ gater speiler historien om potteskårene og demonstrerer hva kirken egentlig er. Da jeg hørte om katastrofebrannen mandag kveld, ble jeg minnet om den nevnte strofen fra Grundtvig-salmen. Jeg har sett flere dele samme tanke på sosiale medier. Resten av salmeteksten er verd å få med seg. Grundtvig sier noe om hva kirken essensielt er i et himmelsk og verdensomspennende perspektiv og som er svært passende i denne sammenhengen.
«Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!
Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!
Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar