Over natten har vinteren dekket jorden med sitt hvite og lunende teppe. Bare dager etter at jeg skrev om høsten som var over oss med sitt gylne slør av gulnende lauv. Kveldene som bød på rå og kjølig luft, lavthengende måne og rimete nordlysnetter. Jeg hadde akkurat vennet meg til de mørke kveldene. Greinene som fortsatt tviholder på de gylne gevantene, tynges nå av hvit pelskåpe. Veiene er mer eller mindre ufremkommelige, og bilen er gått i hi under kramsnøen. Det er tid for varmekjeledress og apostlenes hester.
Kvelder med kuldegrader innbyr til å finne frem de halvleste bøkene fra ferien. Jeg begynte halvveis i "Sandeltreet" av Elle Newmark. Handlingen er lagt til India i 1947. Vi følger en frue og hennes lille sønn som begge følger med på lasset når historikermannen får i oppdrag å dokumentere delingsprosessen. Martin er sterkt preget av sine opplevelser under 2.verdenskrig, noe som skaper splid mellom ektefellene. Evie, som fruen heter, strever med ensomheten både i ekteskapet og som eneste amerikaner i den lille landsbyen i fjellene. Da hun kommer over hundre år gamle gjemte brev og dagboknotater ulike steder i huset, får hun noe å beskjeftige dagene og tankene sine med. Den hemmelige og skandaløse historien brevene antyder, gjør henne besatt av å finne materiale som kan gjøre bildet helt. Hennes evne til å lese mellom linjene og å finne de rette kanaler for relevant informasjon, er imponerende. Historien er gripende på flere måter.Både bakteppet med de historiske omveltningene for India i 1857 og 1947 og konsekvensene dette har for menneskene vi møter i boken, samt de personlige historiene deres. At skildringene sender meg tilbake til et India jeg godt kjenner igjen, er heller intet minus.
Omtrent halvveis, når boken er på sitt mest dramatiske, viser det seg at omkring førti sider er byttet ut med et tidligere kapittel fra boken. Vanligvis ser jeg ikke på sidetallene når jeg leser, så jeg har lest nærmere en halv side før jeg innser at dette er kjent stoff. Da gjelder det å kunne lese mellom linjene. Ane hva som kan ha skjedd i mellom de to kapitlene. Selvsagt skulle jeg gjerne visst, men jeg kan leve med å ikke vite alt. Slik vi ofte er tvunget til også i det virkelige liv. Kanskje får vi svarene vi savner en gang når vi ser retrospektivt på livet. Kanskje vil vi måtte leve med en del ubesvarte spørsmål. Ett er i alle fall sikkert, for å vende tilbake til begynnelsen: Vinteren er kommet for å bli, enten jeg liker det eller ikke. Livet er levelig likevel.
Kvelder med kuldegrader innbyr til å finne frem de halvleste bøkene fra ferien. Jeg begynte halvveis i "Sandeltreet" av Elle Newmark. Handlingen er lagt til India i 1947. Vi følger en frue og hennes lille sønn som begge følger med på lasset når historikermannen får i oppdrag å dokumentere delingsprosessen. Martin er sterkt preget av sine opplevelser under 2.verdenskrig, noe som skaper splid mellom ektefellene. Evie, som fruen heter, strever med ensomheten både i ekteskapet og som eneste amerikaner i den lille landsbyen i fjellene. Da hun kommer over hundre år gamle gjemte brev og dagboknotater ulike steder i huset, får hun noe å beskjeftige dagene og tankene sine med. Den hemmelige og skandaløse historien brevene antyder, gjør henne besatt av å finne materiale som kan gjøre bildet helt. Hennes evne til å lese mellom linjene og å finne de rette kanaler for relevant informasjon, er imponerende. Historien er gripende på flere måter.Både bakteppet med de historiske omveltningene for India i 1857 og 1947 og konsekvensene dette har for menneskene vi møter i boken, samt de personlige historiene deres. At skildringene sender meg tilbake til et India jeg godt kjenner igjen, er heller intet minus.
Omtrent halvveis, når boken er på sitt mest dramatiske, viser det seg at omkring førti sider er byttet ut med et tidligere kapittel fra boken. Vanligvis ser jeg ikke på sidetallene når jeg leser, så jeg har lest nærmere en halv side før jeg innser at dette er kjent stoff. Da gjelder det å kunne lese mellom linjene. Ane hva som kan ha skjedd i mellom de to kapitlene. Selvsagt skulle jeg gjerne visst, men jeg kan leve med å ikke vite alt. Slik vi ofte er tvunget til også i det virkelige liv. Kanskje får vi svarene vi savner en gang når vi ser retrospektivt på livet. Kanskje vil vi måtte leve med en del ubesvarte spørsmål. Ett er i alle fall sikkert, for å vende tilbake til begynnelsen: Vinteren er kommet for å bli, enten jeg liker det eller ikke. Livet er levelig likevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar