Litt pausepjatt...

Det er en fredag formiddag litt over medio januar. Jeg sitter med føttene i grønnsåpevann i fotbadet som jeg fikk til jul av sønnen i huset. Tid for en pause for både føtter og hode.

Starten på det nye året ble ikke helt slik jeg hadde forventet og håpet på. Et brennende ønske om et aktivt liv erstattes av en påtvunget pause. En pause som nødvendigvis merkes på Mamta sine skriverier også.

Jeg har jo valgt det selv. Å være offentlig gjennom bloggen og fjesboka. Ikke desto mindre er det grunn til å stoppe opp og tenke seg om mer enn en gang. Man kjenner altså et ørlite snev av dårlig samvittighet når det drøyer mer enn ei uke mellom bloggpostene. Har man ikke en forpliktelse overfor sitt publikum? Et publikum man har skapt seg gjennom å drive egenreklame og flittig skriving. Nei. Man har ingen som helst forpliktelse overfor noen annen enn seg selv og sine nærmeste. Jeg er livet mitt. De er livet mitt. De har førsteprioritet når det kommer til bruk av tid og oppmerksomhet.

Kroppen har det best i horisontal stilling. Hodet har det best uten altfor mange forstyrrende elementer. Om hva mon fjesbokvennene måtte mene om mine ord og bilder der ute på veven. Om hva bloggpublikumet måtte mene om min tilstedeværelse eller manglende sådan.

Det er ingen mangel på skrivelyst. Det er ingen mangel på ideer. Men kroppen vil ikke. Ja visst skriver jeg for et publikum. Jeg ønsker så visst et publikum. Ordene skal imidlertid få bestemme. De skal få komme når de vil. Når de er klar. Veien er kort fra å lete etter ordene til å gi etter for lettvinte løsninger. Produsere ord for å tilfredsstille et imaginært publikum. Endatil verre, produsere tekst for å tilfredsstille eget behov for likes og antall treff på bloggen. Popularitet og antall treff sier lite om kvaliteten på det som formidles.

Så ble det kveld innen skriveriene fra i formiddag kom ut i verden. Jeg bryr meg mer om kvalitet enn antall treff og likes og har tid til å vente. Det håper og tror jeg mine lesere også har.

Om hvordan det ene kan føre til det andre…

 

Som nevnt har det foregått en del rydding i Mamtas møblerte hjem de siste dager, uker og måneder. Rydding betyr i mange tilfeller at gamle og glemte ting kommer frem fra sine gjemmer. Her om dagen dukket for eksempel en liten oransje strikkefyr frem fra et temmelig ruvende gammel skolepultpenal hvor han hadde gjemt seg i mange måneder. Denne lille fyren fikk sitte på et bord så lenge, i påvente av at en eller annen eier skulle gjøre krav på ham. Før det kom så langt, ble minsten syk og måtte ligge på sofaen i stuen. Hun var dessuten for syk til å gå ned på rommet for å hente sin faste sengepartner Burre. Mor var faktisk for lat til å hente den for henne og fikk øye på den lille strikkefyren på det lille bordet i stuen. Vips var han i armene til den syke i sofaen. Kem e det hær? Ska han vær kosedyret mitt? Spurte minsten. Ja, svarte mor. Og slik ble det.

Minsten har frisknet til, men relasjonen til strikkefyren er fortsatt i tilknytningsfasen. Han er med henne nesten over alt. I dag gjorde hun meg oppmerksom på at han manglet øyne og munn. Legg merke til at jeg skriver manglet. Manglene er nemlig utbedret allerede samme kveld. Men før det kom så langt, måtte vi legge ut på en aldri så liten leting huset rundt etter knapper som var brukandes til øyne. Og nål og tråd til å sy dem på. Om man nå bare kunne greie å huske hvor knappeboksen og garnreservoaret ble satt da man ryddet så fint for en stund siden. til slutt fant vi to svarte knapper som kunne duge. Riktignok var den ene større enn den andre, men det gir jo bare personlighet til kosebamsen. Strikkekurven, eller skulle jeg kanskje si rotekurven?) fant vi også. Og mens minsten sydde en knall rød munn på strikkefyren sin, benyttet mor anledningen til å rydde også I håndarbeidsrotekurven. Her fantes alt fra et broderi med de tre vise menn, til hullete lester som ventet på stopping, påbegynte strikketøy og mer enn fem ikke ferdigstilte hekleprosjekter. For hvert hekleprosjekt jeg plukket opp, klødde det mer og mer i fingrene etter å fortsette der jeg slapp. Imidlertid sto det flere gjøremål på liste før kveldsroen kunne senke seg. Så den nå ryddige strikkekurven ble satt til side ved godstolen foran ovnen, i påvente av en ledig stund.

Da jeg kom opp i stua etter å ha fått unna dagens klesvask, fant jeg storesøster i godstolen med ett av de uferdige strikketøyene i hendene. En gyllen anledning til å sette meg ned sammen med henne og finne frem hekleriene mine. Å fortsette der jeg slapp, var lettere sagt enn gjort når det nærmer seg tre-fire år siden fingrene tok i en heklekrok sist. Men etter fem minutters intens studie av hekletøyet, gikk det et lys opp for meg. Det ble en trivelig håndarbeidshalvtime som vi var enige om måtte gjentas. Jeg kan nesten ikke vente!

Gammelt og nytt i skjønn forening..?

De siste ukene har interiøret her hjemme fått en aldri så liten omkalfatring. Rommene har blitt tatt i øyensyn av nye øyne. Nye øyne ser andre muligheter enn øyne som har sett seg blind på rommet over lang tid. Nå og da kan det være behov for å se på livet og omstendighetene, arbeidsplassen eller andre fellesskap med andres øyne. Vi ser oss ofte blind på tingenes tilstand sett fra vårt eget snevre perspektiv. I min bransje starter vi året med planleggingsdag. En gyllen anledning til å se på arbeidet med nyårsbriller på. Djervt la andre se på eget produkt med sine øyne. Evaluering er en viktig bit av og forutsetning for planlegging.

Det nye året er fortsatt nyfødt. Nytt år, nye muligheter, sier vi ofte. Tenk om vi kunne ta det på ordet. Se etter de nye mulighetene i et flunkende nytt år. Og dersom vi ikke får øye på nye muligheter av oss selv, be om hjelp til å se.

Til jul fikk jeg en kalender med dagens ord til oppmuntring. Den har fått vente til årsskiftet med å bli tatt i bruk. Det aller første av dagens ord handlet om å gripe enhver ny sjanse og å kryste mest mulig ut av den. En tanke det kan være bra å minne seg selv om, ikke bare ved årets start, men kanskje til og med daglig. Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. En av mine yndlingsstrofer. Selv om jeg ikke alltid er meg denne skinnende muligheten bevisst, så er den der. Og jeg trenger å minne meg selv og andre om dette faktum.

De siste ukene har jeg brukt mye tid på rydding. Eskene med det rare i har blitt hentet ned fra loftet for en gjennomgang. Klær og leker fra småbarnstiden, som nå føles fjern, ble med ett så nær. Å kjenne på de myke små plaggene, riste på rangler og bla i pekebøker fylte hjertet med varme og hodet med minner. Esker med gamle brev og julekort brakte med seg enda flere minner. Jeg er takknemlig for alle julekortene jeg har fått i posten. Selv om de nå tar litt plass på loftet. Fotoalbum fra tidenes morgen. Glimt av nære og kjære ansikter, eksotiske reiser og hverdagsliv. Godt for hendene å kjenne på og bla i, som maner frem følelser og minner. En totalopplevelse digitale bilder og epost ikke kan konkurrere med. Mye av det jeg fant på loftet har blitt kastet eller gitt bort. Klær har fått gå i arv. Men noen ting er gjemt i esker med navn på. Slik tingene for meg åpnet dørene inn til en verden av følelser og minner, skal de få åpne dørene også for de søte små når de en gang får lyst til å gå inn dit.

Livet leves her og nå. Men livet i nuet har sprunget ut av livet før. Dagene som ligger foran oss i et nytt år bygger på dagene som gikk i det gamle året og årene forut. Ingen enkel oppgave å balansere mellom å tta imot det nye og å se mulighetene med fortiden som bakteppe. Vi kan lukke og låse dører. Vi kan ta skylapper på. Vi kan prøve å leve i nuet uten forankring. Det som før var er riktignok forbi, men det er. Og det vil prege nuet. I hvilken grad det skal få prege dagen idag, velger vi.

Et nytt år har fått en heidundrende velkomst. Nytt år med blanke ark og fargestifter til. Det som var, er tilbakelagt etappe. Stafettpinnen mot nye mål, er overbrakt. Vi går nyåret og tiden som er nå i møte med nye briller - og i lys av det som har vært.

Alt har sin tid.
En tid for det som var.
En tid for det som er
i lys av det som var.
(Sitat hentet fra 5.januar i oppmuntringskalenderen)