Et lite hverdagseventyr på en lørdag...

 

Det er en helt vanlig torsdag morgen. For øvrig den siste i februar. Som vanlig var jeg ute i siste liten. Med armen full av veske, nøkler og termokopp med kaffe, roter jeg i mitt fantastiske skyvedørsgarderobe etter et par hansker. Et blikk ut av kjøkkenvinduet har forlengs avslørt at det regner. Noen dyrebare sekunder går med til en indre argumentveksling om hvorvidt jeg trenger hansker eller ikke. Jeg konkluderer med at det til tross for varmegradene er kjølig ute. Jeg fryser så lett på fingrene, så jeg bestemmer meg for at votter er nødvendig. Mellom skjerf, luer og hansker, får jeg først fatt i skinnhanskene. De blir for varme. Deretter dukker de hjemmestrikkede vottene jeg fikk til jul frem fra ansamlingen med klær. De skal jeg ha! Men bilen er allerede startet og rygges i dette øyeblikk ut av gårdsplassen. Så jeg tar dem ikke på meg. Enda jeg vet hvor kaldt og vått det vil være å åpne bildøra uten noe på fingrene. Jeg skynder meg ut med veske, termokopp, votter og nøkler i hendene. Låser døra og bruker votten som beskyttelse når jeg skal åpne bildøra. Så frøs jeg ikke av meg fingrene likevel.

På vei inn mot byen kan jeg, ettersom jeg er passasjer, i ro og mak nyte kaffelatten mens dagens gjøremål planlegges. Tyve minutter og en stor kaffelatte senere er vi fremme, og det er tid for sjåførbytte. Jeg haster ut av passasjersetet og løper rundt bilen i håp om og ikke bli søkkvåt før jeg skal kjøre videre. Det gikk bra. Noen få minutter senere er jeg fremme og ser meg rundt etter vottene mine som jeg helst vil ha på den lille turen mellom bilen og inngangsdøra til barnehagen. Vottene er vekk. Jeg er akkurat på tiden og tar meg ikke tid til å lete gjennom hele bilen. De ligger mest sannsynlig i dørken klemt mellom setet og bildøra.

Timene flyr som vanlig av sted med gjøremål slag i slag. Når jeg er på vei ut til bilen for å dra hjem, irriterer jeg meg litt over at jeg ikke tok meg tid til å lete frem vottene mine. Temperaturen har sunket, og det er kaldt både på åpne bildøra og å holde i rattet uten votter på fingrene. Når bilen maler pent, tar jeg et raskt overblikk over, under og rundt omkring både passasjer – og førersete. Uten det ønskede resultat. Nå melder bekymringen seg. Når vottene ikke ligger i bilen, hvor kan de da befinne seg? I et glimt ser jeg meg selv sittende med vottene på fanget. Og idet jeg reiser meg for å bytte fra passasjersetet til førersiden, er det mulig at jeg istedenfor å legge vottene fra meg i setet, kan ha reist meg med vottene fremdeles i fanget. Og dermed forårsaket at de falt ut av bilen og ned på bakken? Den regnvåte grusen? Kanskje ligger de da fremdeles på parkeringsplassen når jeg kommer frem. Ettermiddagstrafikken flyter relativt greit, og snart er jeg tilbake på parkeringen. Jeg nærmest river opp bildøra og oser ut for å ta parkeringsplassen i øyesyn. Ved første øyekast er det ingen antydning til votter på bakken. Til tross for min nylig konstaterte langsynthet, er jeg sikker i min sak. ingen votter å spore, verken på nært eller fjernt hold. Jeg må nok anse de deilige vottene som tapt. Enten har vinden tatt de. Eller også har noen funnet dem og likt dem så godt at de har tatt dem med seg. I så fall skjønner jeg dem godt, selv om moralen i handlingen er noe tvilsom. Hjemturen blir en melankolsk affære. Historien ender heldigvis ikke der.

Det er blitt fredag ettermiddag. Jeg er i full sving på kjøkkenet med å lage tacogryte fra grunnen av. Mange ingredienser og kryddere å holde styr på, så jeg merker knapt at jeg med ett har fått selskap. – Høyre eller venstre? Spør han og holder venstre hånd bak ryggen. Naturlig nok peker jeg på venstre hånd og lurer fælt på hva han gjemmer der. En bukett røde roser? Konfekt? Nye hansker? Jeg blir ingenlunde skuffet når det viser seg å være de hjemmestrikkede vottene jeg trodde var tapt for all tid. De hadde ligget et par meter innenfor porten til jobben hans da han kom dit samme morgen. Gårdsplassen er som regel full av fugler. Mistanken går dermed i retning av tyvaktige skjærer. Til tross for at vottene mangler glitrende steiner. Kanskje det nettopp vær derfor de var kommet pent brukt tilbake? Hvem vet… Vintersesongen er reddet for undertegnedes vedkommende. Når vi i dag våknet til snøstorm, var det svært beleilig at vottene var kommet til rette. Votters veier er uransakelige, det vet både Alf Prøysen og jeg.