Den som ler sist...

Det var en gang tre gutter som gikk på ungdomsskolen. Alle med en eller flere merkelapper. Alle så strevde de med både bokstaver og tall. Noen av lærerne likte visst sende-gutta-til-rektor-uten-grunn-leken svært godt. De lekte den i alle fall minst ukentlig. Mattelæreren deres lekte til og med profet. En dag profeterte han for dem: Ingen av dere duger til noe som helst, og dere kommer alle til å gå ut av ungdomsskolen dumme som brød!

Det er sagt at man ikke blir profet på eget hjemsted. Men for å gjøre læreren til lags, bestemte guttene seg for å ikke duge til noen ting. Det var jo akkurat det de hadde fått beskjed om. Hey, teacher! Leave us kids alone!

Pedagoger er i en bransje der det svært ofte er mulig å komme med selvoppfyllende profetier. Så også i dette tilfellet. I dette tilfellet dessverre også en helt utilgivelig selvoppfyllende profeti. En profeti som – til alt hell for den udugelige læreren – og dessverre for guttene – kom mor for øret altfor sent.

Hvorom allting er, de gikk ut av ungdomsskolen – etter papirene og dømme – dumme som brød. Men eventyr har som oftest en lykkelig slutt – eller i det minste – en løsning. Så også her. En høst senere møter guttene nye pedagoger. Pedagoger som etter alt og dømme deler ut gullkantede selvoppfyllende profetier. Ett år senere kan guttene peke nese til mattelæreren fra ungdomsskolen og vifte ham oppunder nesen med edle metaller. Jammen dugde de  – alle hindre til tross!