Matematisk advent..?

Det er 30. november og ikke riktig advent ennå. De aller fleste mødre (og kanskje noen fedre?) er sikkert likevel i rute med adventskalendere og slikt. Har du ikke planlagt kalenderen ennå, kan du få et hett tips her. Riktignok krever det litt planlegging, men kalenderen trenger slett ikke koste så mye. Prinsipielt er jeg for å skille mellom advent og jul. En adventskalender skal derfor ikke inneholde så dyre ting at alle dagene i desember til forveksling ligner julaften. Advent er ventetid. Advent og adventskalender fungerer som et måltids aperitif. Den skal forberede oss på det som kommer etterpå. Mentalt og emosjonelt. Små hverdagsgleder som ikke tar glansen fra gavedrysset selve julaften.

Kalendermulighetene er mange. Kun fantasien setter grenser. Noen ganger setter økonomien grenser, men det er en helt annen sak. På skolen og i barnehagen har barna noen ganger hatt en omvendt julekalender. En kalender der barna gir gaver istedenfor å få. Solidarisk og en god motvekt til materialismen ellers i samfunnet. I barnehagen jeg tidligere jobbet, har de en tradisjon med å la barna lete etter en pengegave ved hjelp av en rebus hver dag i desember. Når pengegaven er funnet, ofte en håndfull kronestykker eller femkroner, puttes pengene på sparegrisen Daniel delegris. Delegrisen «slaktes» i januar året etter – og pengene sendes til et fadderbarn via SOS barnebyer. Spennende for barna – og samtidig lærerikt på flere plan, ikke minst sosialt.

En kollega fortalte at da hennes sønn var barn, hadde de også rebus som utgangspunkt for å finne kalenderpakkene. Denne og andre kreative kalenderideer jeg tidligere har hørt om, satte tankene i sving om løsningen for årets kalender i Villa Karolin.  Storebror har forkynt at han er vokst fra adventskalenderen for lengs. Jentene begynner også å bli store, men ville likevel ha adventskalender også i år. Vi har valgt litt ulike løsninger opp gjennom årene. Et par år har jeg pakket 72 pakker og hengt opp over kjøkkenbenken på ei hylle med håndklestang. Hylla er nå tatt vekk, så da måtte jeg uansett finne en annen løsning, ettersom jeg aldri har somlet meg til å sy adventskalender med ringer til å henge pakkene i. Imidlertid kjøpte vi en håndsydd adventskalender i India for ti år siden. Den er av strie, med et applikert juletre med 24 gullperler på. Under treet er det fire små lommer nummerert 1-24. I lommene ligger en liten pyntefigur av strie og paljetter som henges opp på gullperlene på treet for hver dag. Jentene syns fortsatt det er stas når denne kalenderen tas frem. I de små lommene har jeg noen ganger lagt lapper med beskjed om hva slags aktivitet som skulle foregå den aktuelle dagen i desember. I år har jeg tenkt å legge to lapper i hver lomme. En lapp til hver av jentene, med et tall på. Dette tallet er summen av et regnestykke som jentene selv må finne ut av. De får hjelp av ei bok-/nipshylle i stua der jeg nummererer radene og kolonnene slik at de kan bruke hylla som en gangetabell. Småtricky, ja. Men hvorfor ikke utfordre hjernen litt samtidig med at man koser seg i adventstiden?

Pakkene for sin del inneholder stort sett nyttige ting som de trenger til hverdags og i tillegg noe som bare er kos. Uten å drive altfor mye reklame, nevner jeg at Nille og Europris har godt utvalg av småsjokolader med mer, som lett kan deles i 24 x antall barn (og barnlige sinn) i husstanden og pakkes inn en og en. Skal pakkene gjemmes, slik jeg gjør det med den matematiske kalenderen i år, trenger de jo strengt tatt ikke pakkes inn engang… På den måten vil en kalender til x antall barn koste langt under hundrelappen.

Enten du lager adventskalender eller ikke, ønsker jeg deg god advent!

Upolert oppdatering...



 

Klokken er kvart over tre. Det er fredag ettermiddag. Jeg har ryddet kontorpulten min for en mengde brev og dokumenter som har tårnet seg opp der i løpet av uken. Nå er alt ekspedert, og jeg tar velfortjent helg om en snau halvtime. Jeg rakk alt jeg skulle – også denne uken.

Forkjølelsen har omsider sluppet taket. Sangstemmen er nærmest fri for rust. Hvilket passer bra nå når innspurten til julekonsertøvingen tar seg opp. Helgen er langt fra fri for program, men det er lagt inn kosepauser mellom ballettkompaniøving for minsten og kjøreoppdrag for mor. Julebaksten skal så smått påbegynnes. Adventsstaken skal frem og få lilla lys i seg, adventsstjerner skal henges i stuevinduene, og en aldri så liten pakkekalender skal monteres ett eller annet lurt sted.

Lykkefølelsen er ikke langt unna. Den brer seg fra et sted rett innenfor ryggsøylen og opp mot skuldrene og nakken. Får håret til å reise seg. Gir frysninger på armene. Jeg senker skuldrene. Helgefreden er i ferd med å senke seg. Lykken er til å ta og føle på.

Inntil man entrer heimen og må argumentere med en ordsterk nestentenåring samtidig som man lager middag. Til sist finner man kjøleskapet varmt som en bakerovn fordi jeg selv hadde dradd ut kontakten i går aftes for å benytte den til støvsugeren og så glemt å sette den inn igjen. Heldigvis var det bare ekstrakjøleskapet som kun inneholdt poteter og ripsbærgele. Tiden får vise om varene overlevde.

De siste dagene og ukene har mange av medieoppslagene handlet om kroppsfiksering og svindyre barneklær – og ikke minst – blankpolerte statusoppdateringer i sosiale medier. Rike mødre hevder barnas ve og vel avhenger av prislappen på klærne de kles opp i. Vi kan rulle side opp og side ned med blankpolerte fjesbokstatuser. Opphavskvinnen til Norges mest besøkte blogg poster nestennakenbilde av sin radmagre skikkelse få dager etter fødselen av fotballbabyen og proklamerer hvor stolt hun er av den. Selv blir jeg sittende og spekulere på sammenhengen eller mangelen på  sådan – mellom antall tusen på bok og mengden lykke. Om oppdateringene på fjesboka forteller hele sannheten. Om lykken er omvendt proporsjonalt med antall kilo man veier.

En eventuell sammenheng mellom rikdom og lykke kan jeg ikke uttale meg, jeg har aldri kjøpt designerklær verken til meg selv eller barna mine. (Stakkars dem. Stakkers meg.) Men jeg vet at når det kommer til lykke, så oppstår den av helt andre årsaker enn min slanke kropp. Javisst kan lykken være å kunne åle seg inn i en lekker selskapskjole uten altfor synlige valker. En flyktig lykke dog. Varig lykke kommer innenfra. Ytre faktorer kan kun bidra til å øke eller tone ned lykken. I mitt tilfelle ble lykken kun en smule nedtonet av de nevnte ytre faktorer. Lykken er likevel til å ta og føle på.

Den som er tilfreds kan ingen ruinere.

 

Lao Tse

 

Statusjag – i dobbel forstand…

I følge Vårt Land føler vi oss som tapere på Fjesboka…
Riktig nok er det amerikanske forskere som hevder dette, men det forholder seg nok ikke så veldig annerledes her på berget... I alle fall har sangeren Krokslett, hjemmehørende her i kommunen, nettopp skrevet en kommentar i Bodø.nu som kan tyde på at takket være Fjesboka, står depresjonen på trappene også her hjemme.

Jeg kan jo bare snakke for meg selv. 90 % av statusoppdateringene jeg har tilgang til, er av typen ”Gleder meg til helg og jentetur til Roma”, ”fredag og lønningspils med gode kollegaer” - eller en status som oser av god mat, godt drikke og hjemmehygge. Man poster bilder fra trivelige lag eller eksotiske ferier, firmaturer og annet som kan dokumentere en eller annen form for suksess. Fjesboka gir oss en unik anledning til å eksponere oss selv slik vi ønsker verden skal se oss Eller kanskje den vi tror at verden vil se. Hva vet jeg.

Selv er jeg vokst opp med minnebøker fylt med håndskrevne minner av typen ”Tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet, da sparer du mange bører på sinn og samvittighet” og velger å ikke la meg nevneverdig affisere av alle de fantastiske opplevelsene mine Fjesbokvenner tilsynelatende er med på. ”Den som er tilfreds kan ingen ruinere” har den vise Lao Tse sagt, og det gjelder ikke minst i fjesbok - og twitterjungelen av statusoppdateringer.

Flott hvis alle mine venner har det topp 99 % av tiden, jeg gleder meg med dem! Hvis de derimot er omtrent som meg, hvilket jeg antar ettersom vi er av samme stoff, består livet av om lag 70 % hverdager. At hverdagen kan være en fest, vet jeg av erfaring, det kommer an på hvordan man ser på det. Men som oftest er hverdagene nokså ensformige og fulle av skal og bør-gjøremål. Et bakteppe vi har bruk for slik at høydepunktene trer desto tydeligere frem.

Når mange av oss har flere hundre venner på fjesboka, sier det seg nesten selv at det ikke er stedet å utbasunere private og dypt personlige ting i ens liv. At mange velger å tegne et glansbilde av seg selv isteden er da kanskje ikke så rart. Men som en av mine tidligere kloke kolleger sa om dette fenomenet; også fjesboka har meldingsfunksjon som muliggjør en nyansering av glansbildet. Heldigvis. Ut over det gjelder lærdommen om å ta alt med en klype salt...

Uten å alene påta meg skylden for de polerte statusoppdateringene, tar jeg likevel Krokslett på ordet og sjanser på (nok) en ærlig statusoppdatering. Her fra sofakroken uten antydning til energioverskudd, ønsker jeg deg god helg - enten du feirer heidundrende eller tar det lungt på sofaen med eller uten vond hals og manglende stemme.