Rød jul... (resirkulert)

Var det noen som så at du gikk til kirken i dag? Er det noen som vet at du er her i kirka? Vet naboen din at du har en bibel?

Høyst aktuelle spørsmål i land som Nord-Korea og Egypt. Helt uten betydning her hos oss. Betydningsfullt å reflektere over tross det. For min troende søster i Korea må skjule sine spor hele tiden. Min troende bror i Egypt kan aldri la naboen se bibelen i hylla.

Midt i glansen fra gullfarget glitter og glede kaster korset skygge over krybben med et lite barn. Stefanusdagen blir en blodrød påminnelse 2.juledag, til minne om den første martyr. Stefanus representerer de mange som siden har blitt forfulgt eller har måttet bøte med livet for sin tro.  Opprinnelig feiret de kristne Stefanusdagen lenge før det ble vanlig å feire jul. Det ble antatt at nettopp den 26.desember var dagen da Stefanus ble steinet. At feiringen av Jesu fødsel kommer så tett innpå martyrenes dag, gir julefeiringen et større perspektiv. Over hvite marker renner strimer av blod fra kongen kronet med torner. Den peker frem mot Jesu død på korset og korsets bør som Jesu etterfølgere må bære.

”Stefanusdagen minner oss om at det alltid har hatt en pris å leve som disippel av ham som ble født julenatt. Jesus, Stefanus, forfulgte kristne i dag og utallige andre opp igjennom historien viser med sine liv at offeret er verdt prisen. Etter krybben og korset følger kronen – for Jesus og for alle dem som identifiserer seg med ham, slik Stefanus gjorde. Livet er kontrastfylt, og det er også julen. Julen er ikke et sentimentalt eventyr, men jordnær virkelighet med mennesker av kjøtt og blod. Derfor er julen troverdig og aktuell – uansett hvordan vi føler det og hvordan vi har det. Jesus kom som en av oss. Det gir fremtid og håp.”(Øyvind Benestad, Åpne Dører)

For mange kristne i andre deler av verden er denne trusselen helt reell. I vår midte har vi i dag mennesker som har måttet flykte av frykt for å bli drept for sin tros skyld. Helt siden jeg som ung fikk forståelse av Stefanusdagens betydning, har jeg vært opptatt av den forfulgte kirke. Her i vårt trygge samfunn med både rett og frihet til å tro og å praktisere troen, er det lett og glemme at slik er det ikke alle steder. Vi tar for gitt at vi får feire våre kirkelige høytider uten innblanding fra myndigheter eller andre religiøse grupperinger.

Vi snakker om den verdensvide kirke og at vi er brødre og søstre på tvers av landegrenser fordi vi tror på den ene og sanne Gud. I møte med kristne i India eller kristne fra andre verdensdeler bosatt i Norge, har jeg ofte opplevd å bli kalt ”søster”. Det fyller meg med ærefrykt. For jeg vet noe om deres kår som kristen minoritet i deres respektive hjemland. Tenk at de ser på meg som sin søster! Tar vi det på alvor at vi har søstre og brødre der ute i verden som lengter etter å feire Jesu fødsel sammen med den verdensvide kirke, men ikke kan samles til gudstjeneste av frykt for å bli satt i fengsel? Tar vi på alvor at våre brødre og søstre andre steder i verden trosser forbud mot å samles for å ta del i julefeiringen sammen med den verdensvide kirke? Nettopp i julen, når de kristnes nærvær blir mer synlig i land der de er minoritet, blir enkeltpersoner, kirker og forsamlinger angrepet av myndigheter eller andre religiøse grupperinger. Åpne Dører har flere artikler på nettsiden sin om mennesker som har opplevd at deres nærmeste har blitt angrepet og sågar drept nettopp i julehøytiden.

             I kirka i dag ble vi påminnet våre egne forfedre, vikingenes, tokt mot og forfølgelse av kristne i Europa. Forfølgelsen har faktisk funnet sted også her. Det er ikke bare et fenomen som foregår i Afrika, Midt-Østen og Asia. Mine egne forfedre har vært en del av ondskapen satt i system. En sunn påminnelse om at jeg kunne vært en del av de onde kreftene.  

              Hvordan kan vi vise at vi tar dette på alvor? Om vi mangler innsikten til å forstå den forfulgte kirkes situasjon, så har Jesus – Himmelsønnen – kjent frykt og flukt på kroppen allerede som nyfødt. Han vet hvordan engstelige hjerter hamrer når hæl såvidt unnslipper hover. Vi kan med frimodighet legge den forfulgte kirkes bør over på Ham. En gudstjeneste på Stefanusdagen som vier den forfulgte kirke oppmerksomhet i form av bevisstgjøring og forbønn kan gjøre en forskjell. Som enkeltpersoner kan vi også be, gjerne med utgangspunkt i en konkret bønnekalender Åpne Dører sender ut hver måned. Stefanusalliansen har en appelltjeneste med mulighet til å konfrontere myndigheter med brudd på menneskerettigheter overfor kristne i deres land. Mange forfulgte kristne har vitnet om hvordan forbønn har hjulpet dem på mirakuløst vis. Noen har opplevd konkret beskyttelse i faresituasjoner mens andre forteller at forbønn har hjulpet dem til å holde ut fysiske og psykiske smerter og år med atskillelse fra sine kjære.

Med ønske om en fortsatt velsignet julefeiring hvor vi husker på våre forfulgte trossøsken midt i glansen fra gullfarget glitter.