Men mange bekker små…
Fredag hadde jeg et par nødvendige ærender i byen med litt tid til overs mellom avtalene. Derfor slentret jeg innom glasshuset på vei til biblioteket, som for øvrig er ett av mine yndlingssteder i byen.
Kanskje fordi jeg hadde litt for god tid, lot jeg meg overtale til å avfotografere hånden min til støtte for en humanitær organisasjon som har fokus på jenters rettigheter. Dermed ble jeg viklet inn i en samtale som var i ferd med å kulminere i en ufrivillig registrering som fadder, til tross for at jeg i starten hadde presisert at jeg allerede hadde fadderprosjekter jeg støtter og ikke ville inngå noen ny avtale med akkurat denne organisasjonen. Talspersonen unnskyldte seg med at han trodde jeg hadde ombestemt meg i løpet av samtalen, til tross for at jeg ikke på noe tidspunkt hadde gitt uttrykk for det. Han skrøt til og med av at de dagen før hadde sikret seg over nitti nye støttespillere. Mon tro om de ble like ufrivillig registrert som det jeg kunne blitt? Ironisk nok sløset han nå i alle fall bort fem minutter som kunne vært anvendt på en mer velvillig kandidat enn denne gamle røya.
Med denne episoden som bakteppe, fikk jeg lyst til å dele noen refleksjoner etter reisen til India for snart tre år siden.
Noe av det som er mest utfordrende med å reise til India, er møtet med den enorme nøden og fattigdommen. Kontrastene mellom rik og fattig ser ut til å øke fremfor å minske. Jeg får lyst til å ta den lille tiggergutten med de skitne bare føttene og den bydende fremrakte hånden på fanget og kryste ham inntil meg. Gi ham det jeg har i lommeboken der og da. Sørge for at han kommer seg på skolen i likhet med den pent vannkjemmede gutten i skoleuniform og med sekk på ryggen, som sitter foran på pappas motorsykkel på vei til skolen.
På vei i vår flotte Toyota voyager med komfortable seter og ac gjennom Delhi via den nye motorveien omkring byen, får jeg øye på to små jenter, kanskje 7-8 år gamle, under et bruspenn. De hopper og danser og ser ut til å leke fornøyelig. En merkelig plass å leke på, tenker jeg, så langt fra bebodde hus. Idet vi passerer dem sakte, kommer de løpende mot bilen og ruta mi. Da ser jeg det. De er utsøkt skitne. Håret er sammenfiltret. Klærne består av fillete skjørt og det som engang har vært en t-skjorte. Forgylte øreringer og livlige øyne lyser opp i all skitten. Med det magre og skittensvarte hendene banker de på ruta mi og gjør tegn til å putte mat i munnen, legger hodet på skakke og håndflatene mot hverandre i tiggerbønn. Jeg må bare snu meg vekk.
Hvor kyniske og følelseskalde må ikke de menneskene være som har tvunget jentene til å oppholde seg så nær den livsfarlige trafikken og eksosen for å tigge til livets opphold. Ikke til seg selv. De må nok legge seg sultne også denne kvelden. Men noen kan kle seg i designer klær og vifte med gullklokke på armen fordi disse to og mange andre små jenter og gutter løper sik-sak mellom kjøretøyene på tiggerferd.
I et demokrati burde og skulle tiggermafia vært avskaffet for lengs. Men sannheten er vel at den er ett av de utallige tannhjulene som holder den skjeve økonomien i gang. Det skjærer meg i hjertet å ikke gi en slant til disse små. Derimot gir jeg med glede til andre små som jeg vet blir hjulpet til et verdig liv gjennom skolegang, sosial og medisinsk oppfølging.
En av disse organisasjonene er BSSK (Bharatiya Samaj Seva Kendra), som er den organisasjonen Verdens Barn samarbeider med i bl.a. Pune. De driver gode fadderskapsprosjekter for vanskeligstilte barn. Når jeg har besøkt India, har jeg også vært hos CWD (Children of the world Delh), Verdens Barns avlegger i Delhi, og BSSK sine barnehjem og sett både drift av barnehjem og fadderskap i praksis.
For omtrent tre år siden var jeg i en liten by sør for Pune, som heter Sangli. En liten by i indisk sammenheng, med under 1 million innbyggere. Jeg ble invitert inn i et lite hjem i denne byen. Et hjem bestående av ett rom hvor mor, far, Vishal på 8 og Vishaka på 7 bodde. Alt de eide var samlet i dette ene rommet. Og jeg som gjest fikk sitte i sengebrisken som var det eneste møbelet de hadde. Mor i huset satt på huk på gulvet i kjøkkenkroken og tilberedte kald limelimonade. Vishaka ble sendt ut for å skaffe isbiter, ettersom kjøleskap og fryser er fremmedord her. Hvorfra vet jeg ikke, men det var nok ikke langt unna, for hun var raskt tilbake. Tilberedningen tok sin tid med utrøring av sukker, pressing av limesaft og isbiter. Tid nok til å bli studert fra topp til tå av nabolagets damer med småbarn som hadde tatt turen innom for anledningen. Jo, jeg var på det tidspunktet allerede vennet på den enorme populariteten – og nøt den så godt jeg kunne. Tidsnok ville jeg ramle ned fra denne pidestallen – vel hjemme i Norge. Imidlertid nyter jeg aller mest tanken på at Vishal og Vishaka får hjelp til skolegang og andre sosiale tiltak som hjelper familien til å sikre barnas fremtid ved hjelp av mine få tusenlapper i året. De bor i slummen nå, men drømmen om et liv utenfor er i ferd med å realiseres. De er to blant mange millioner. Men selv to teller.
Fadderskap er en god investering i Indias fremtid. Fadderskap er en god investering også for egen del. Nøden som er til å ta og føle på når jeg er i India, tvinger meg til å gjøre noe. Hadde jeg vært politiker, kunne jeg nådd inn til de som sitter og trekker i tråder. Dette er hva jeg kan gjøre her og nå. Fadderskapsarbeidet BSSK driver anbefales på det varmeste. Fadderskap gjennom Verdens Barn enten i India, Sør-Afrika, Thailand, Nord-Korea, mfl. er en trygg investering jeg varmt og inderlig anbefaler. Les mer om dette her – og velkommen som fadder du også!
http://verdensbarn.no/index.php/fadder-hjelpearbeid/informasjon
