Påsketanker...

Skeptisk inspeksjon av påskeegg...

I fortsettelsen av forrige blogginnlegg dveler jeg litt ved de tomme kirkebenker her hjemme i høytiden. Vi er nemlig ikke alene om å ha det slik.

For to år siden var jeg så heldig å få være med på studietur i Istanbul sammen med en flokk prester. Fra minareten i den blå moske kunne vi høre det bli kalt til bønn hver eneste morgen ved soloppgang. Noen steinkast unna, på hotellet der vi bodde, ba vi frimodig morgenbønn hver dag, riktig nok for lukkede dører og uten klokkeklang. Slik var vi med på, sammen med den ortodokse kirke, å holde liv i en kontinuerlig kristen tidebønnstradisjon i Konstantinopel siden 300-tallet. I et land der kristen tro har dårlige levekår og knapt er synlig, fikk vi møte øverste ledere for den ortodokse kirken. Vi fikk til og med komme inn på det nedlagte teologiske seminaret kalt ”The hill of hope” på øya Heybiliada, som i dag er en turistattraksjon. Utsikten derfra er fantastisk – og for meg ble selv det nedlagte teologiske seminaret symbol på ei øy av håp. De ortodokse prestene ber sine tidebønner simultant med at imamene ber sine fem daglige bønner til allah. Kontinuiteten i tidebønnene og gudstjenestene gjør Guds tilstedeværelse mulig både her hjemme, men også i sekulære og antikristelige stater. Stefanusalliansen har mer utfyllende informasjon om situasjonen her: Trange kår fortrosfrihet i Tyrkia

Påskedag vekker oss med budskapet om oppstandelse og nytt liv. Jeg gir gleden og håpet rom. Livet er skjørt og foranderlig. Gi meg hjelp til å ta imot. Være varsom, verne om. Livet skapes og omskapes på nytt og på nytt.

Påskemorgen slukker sorgen og vekker oss til glede. Sluker sorgen og sorgene. De er der og resirkuleres fra tid til annen. Men gleden overdøver mollakkordene med drønnet fra en veltet gravstein og ekkoet fra den tomme graven. Nyutsprungne liljer. Nyklekkede kyllinger. Knopper som brister. Det er fullbrakt.

I fjor feiret jeg påskedagsgudstjeneste sammen med en fullsatt Igreja do Colegio i Funchal. Liturgien er nærmest universell, så jeg prøvde å henge med, det ukjente språket til tross. Det største var likevel å synge med i åpningssalmen O grande alegria, o Cristo Jesus  (Kom, tilbe med fryd, vår konge og Gud) og kjenne på å være en del av et verdensomspennende fellesskap om feiringen av Jesu oppstandelse. Når jeg i dag med takknemlighet feiret påskedag i den lokale kirken som del av det universelle fellesskapet, var jeg i tankene særlig hos kjente og kjære brødre og søstre i India – og alle ukjente brødre og søstre i resten av verden som måtte feire påske i hemmelighet.

Påskedag for noen år siden fikk jeg være med og fremføre O Salutaris Hostia. Jeg lar den bli min påskehilsen til mine lesere. Påskens livgivende under feirer vi året rundt, så min påskehilsen kommer i tide til tross for at påskeferien er på hell...

O Salutaris Hostia

Du eine, sanne offerlam,
som opnar himmeldør for oss,
fri oss frå ufred, krig og skam,
ver styrken vår i naud og kross.