Advarsel: En epistel kun katteelskere vil forstå.

For to dager siden mistet vi familiens miljøterapeut og selvskrevne midtpunkt. Vår vakre lille gudegave som kom til oss julen 2010. Som fant veien hit helt av seg selv, flyttet inn og ble det naturlige midtpunktet i familien som den naturligste ting i verden. 

Vi bor rett ved en ikke lenger så veldig trafikkert vei. Men nok trafikk og fart til å gjøre et katteliv mer spennende enn nødvendig. Veien deler et jaktterritorium i to, og det er klart at i jakten på vilt, blir hensynet til biltrafikk mindre viktig… 

Vi sliter fortsatt med å fatte det. Heldigvis har vi mange gode minner som er godt å ta frem nå. Her deler jeg noen av dem.

Vi vil huske Puccini som en veldig glad og fornøyd liten mons som viste hengivenhet for hver og en av familiemedlemmene og deres venner. Om morgenen fulgte han ofte ungene til skolen eller bussen. Han gikk dem i møte når de var ventet hjem igjen. Og når vi svingte inn bilen foran huset, sto han på trappa og ventet, hoppet ned og sprang imot bilen så vi måtte passe oss for å ikke kjøre på ham. Når venner som hadde vært på besøk skulle gå hjem, fulgte Puccini dem på veien.

Han hjalp til med leksene, kvesset blyanter med de skarpe små tennene sine. Puccini var en ivrig lytter når minsten øvde piano og klunket litt selv når han fant det for godt. Og han elsket å spille fiskespillet sammen med ungene og var raskere enn noen andre til å fange fiskene som poppet opp. Han hjalp gjerne til med oppvasken, og det morsomste med den var nemlig såpeskummet som for all del måtte fanges. 

Han sjekket klesskapene til mor og var selvskreven borddekorasjon når det ble dekket festbord. Som alle andre firbente venner jeg kjenner, syntes Puccini at julen var en veldig interessant høytid. Han fulgte nøye med på alle forberedelser og var nok litt misunnelig på barnas adventskalender som besto av pynt som skulle henges opp på et filtjultre. En kveld fant Puccini ut at han akkurat rakk opp til de nederste grenene. Ikke nok med det, på ett tidspunkt fant vi det betimelig å komme med en liten advarsel til Engelen Gabriel og englehæren hans: Føl dere ikke for trygg på englevakt, kan hende noen er på englejakt...

En grå og skytung formiddag i vårvinter da jeg var på vei hjem fra butikken, ble jeg oppmerksom på noen så vidt hørbare pip. Da jeg snudde meg rundt for å se hva det var, ser jeg Puccini, komme løpende så fort de små potene hans kunne bære ham, bakom meg. Synet av Puccini som kommer springende etter meg og minnet om den myke pelsen, den våte og kalde snuten og den myke lille kroppen som gnir seg inntil beina mine, lyser opp i mørke og tunge stunder.

Som regel er det jeg som oppsøker ham hvis jeg går forbi i nabolaget hans og ser ham ute, eller jeg er innom når ungene er hos pappaen sin. Han er da glad for å se meg, og jeg får aller nådigst kjæle litt med ham. Denne dagen er det imidlertid han som oppsøker meg. når han innhenter meg, stryker han seg kjælent mot beina mine og setter halen rett til værs. Han nyter øyensynlig å bli strøket. Han tillater meg til og med å løfte ham opp for å kose med ham. Når jeg setter ham ned, tripper han omkring føttene mine og dytter i meg hvis jeg ikke kjæler med ham konstant. 

Takk for alt, lille venn! Hvil i fred.

 

Bønnerop fra Pakistan, men ikke fra en minaret.

Liv eller død for Aasiya Bibi 

I morges fikk jeg en epost med et bønnerop fra Pakistan. Ikke fra en minaret, slik man kanskje skulle tro ettersom landet er muslimsk. Bønneropet kommer fra kirken i Pakistan. I morgen samles pakistanske kirkeledere i bønn for sin medsøster Aasiya Bibi. Ei søster som har vært frarøvet friheten i syv år og hatt dødsdommen hengende over seg nesten like lenge. Den første kvinne i Pakistan som er dømt til døden for blasfemi. I morgen har hun fått en ny sjanse. Kirken i Pakistan ber om forsterkninger og oppfordrer menigheter og enkeltkristne over hele verden til å følge deres eksempel. Verden over er det mange som heier på henne. Mange som folder sine hender i bønn om benådning for Aasiya Bibi. 

Mange har bedt for henne i alle disse syv årene. Noen har bedt daglig. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen for seks år siden – og hun har fått denne nye sjansen til å anke sin sak i høyesterett.

Det er makt i de foldede hender, heter det i en salme. I seg selv er de svake og små, synger vi videre. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Lykkeligvis er det ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Siden natt blir til dag minst tre timer tidligere i Pakistan enn her hos oss, starter jeg bønnen allerede idag. Vil du være med i det verdensvide bønnefellesskapet for Asia Bibi dette døgnet?

Om å gi en hjelpende hånd...

For en stund siden var jeg på et seminar for frivillige i Kirkens Bymisjon. Ett av spørsmålene vi samtalte om var: ”Hva betyr det å hjelpe?” En viktig avklaring for å bli gode hjelpere i frivillig tjeneste.

Det første som falt meg inn, var Bjørn Eidsvågs sang ”Eg ser”. Første verset sier veldig enkelt ,men presist, noe om hva en god hjelper er:

Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

De siste par årene har jeg selv vært en av dem som trenger hjelp. Langvarig ledd – og muskelsykdom har gjort hverdagen vanskelig å håndtere. I hjelpeapparatet har jeg møtt mange flotte medvandrere som bokstavelig – og billedlig talt – har leid meg og gått deler av veien sammen med meg. Nå står jeg støtt på egne bein. Men medvandrerne er der i beredskap om jeg skulle snuble og trenge en hjelpende hånd igjen.

Å bokstavelig talt gi noen en hjelpende hånd er også en god illustrasjon.

En hjelpende hånd kan bære en av de tunge handleposene for en annen. Eller den kan leie den lille ettåringen  som fremdeles er for ustø til å gå helt på egne på bein.

En hånd eller to kan reise opp en som har falt.

Hjelpende hender kan holde omkring når du er trist og lei.

I en større organisasjon kan microkreditt være en hjelpende hånd til en som ønsker å starte en liten bedrift for å tjene til livets opphold for seg selv og familien.

Hjelp til selvhjelp.

Mestring. Som gir glede og motivasjon til fortsettelsen.

Den gode hjelper er en medvandrer snarere enn en inngriper.

Et medmenneske.

En som er til stede sammen med og for den andre.

Flere humanitære organisasjoner demonstrerer også forbilledlig hva god hjelp er. Adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn er en av dem. Som driver et utstrakt fadderskapsarbeid i landene de samarbeider med. Jeg har to fadderbarn. En gutt i India og ei jente i Sør-Afrika. Barna bor i familier som lever under fattigdomsgrensen. De får ikke ubegrenset pengestøtte. Men hjelp til skolegang, nødvendig helsehjelp og medisiner. Noe av det beste er at de i tillegg får tilgang på sosialt fritidsfellesskap. Sammenkomster med kulturelle aktiviteter for barn i et bestemt (slum)område. Et lyspunkt i en grå og ofte vanskelig hverdag.

Måtte alle som har behov for det møte en medvandrer og hjelpende hender. Måtte vi selv finne vår måte å være en medvandrer og kunne gi en hjelpende hånd til den som trenger det.