Tid for ønskelister…

Første adventslys er tent. I dag er antakelig siste innspurt for småbarnsforeldre som forbereder pakkekalender til sine håpefulle. Media forteller at vi i år skal bruke over en milliard bare på julekalendere. En venn på fjesboka fortalte om et kjøpesenter som reklamerte for julekalendergaver til den nette sum av 3999,- per barn! Han håpet at han ikke var alene om å ha som mål å bruke langt mindre enn dette på julekalendergaver og julegaver til sammen per barn. Butikkene ber barna skrive ønskelister. Kanskje gjør vi det selv også. Det er jo greit å ha som utgangspunkt for julehandelen.

Vi kan ikke skru tiden tilbake, men jeg kan ikke la være å bli nostalgisk når jeg mimrer om adventskalendrene fra egen barndom. Ett år hadde vi tre søsknene en lukekalender på deling, med ørsmå plastfigurer, en for hver dag i desember. Om det var figurer relatert til juleevangeliet eller nisser og slik, husker jeg ikke. Men jeg husker dem som små skatter jeg tok vare på i en liten eske. Ett år laget mamma en pepperkakekalender som besto av en kvadratisk pepperkake rutet opp med melisdekor i 24 deler og dekorert med melistall. Så måtte vi bryte ett stykke for hver dag. O, lykke, å få være den heldige som åpnet adventskalenderen og kunne spise pepperkake til frokost! 

Det er ikke noe galt i å gi hverandre gaver til jul. Ikke noe galt i å ha en adventskalender med smågaver heller. Som en far i barnehagen en gang påpekte, har adventskalendernedtellingen også en viktig pedagogisk effekt. De små barna som knapt har lært seg å telle til tyve, får med kalenderen en større forståelse av tallenes betydning og rekkefølge. 

Adventskalenderen og julegavene har sin egenverdi. Gaver gleder. Vanligvis. Men i mange tilfeller blir ønskelister til krav. Gaven skuffer dersom den ikke stemmer med ønske(krav)lista. Når vi nå bruker omtrent like mye på julekalendergaver som på julegavene og julegavene må matche naboens nivå for å glede, kan man lure på hvor det bærer hen.

Det finnes alternativer. Kirkens nødhjelp har en enkel adventskalender med mulighet for å gi gaver til noen som trenger det fremfor selv å få. Samtidig fokuserer kalenderen på fellesskap og julens innhold uten at det blir påtrengende. I fjor laget jeg selv en alternativ kalender til mine halvvoksne barn, som tydelig falt i smak. Jeg fant frem en mengde bilder fra oppveksten og la i hver deres kurv med navn på. Hver dag kunne de velge seg ett bilde og henge opp på en snor på veggen i stua. det ble ei fin ”minnebok” og et dekorativt element. En av venninnene til minsten sa da hun var på besøk at det var en kul kalender. I forrige uke da jeg spurte om de ville ha adventskalender i år, uttrykte eldstejenta ønske om den samme kalenderen i år. Slikt varmer.

Selv har jeg kommet omtrent dit mine besteforeldre var da jeg som barn spurte dem hva de ønsket seg til jul. Ønskelista mi er kraftig skrumpet inn. Ting har jeg nok av. Mitt eneste ønske er fred på jord. Eller, min personlige tolkning av Mariah Careys “All I want for Christmas is You”, den største julegaven noensinne. Fredsfyrsten. Han jula handler om. 

For noen år siden hadde jeg bloggkalender i adventstida, min alternative nedtelling. Slik blir det ikke i år. Likevel kan jeg love at det kommer mer i desember, så følg med! I mellomtiden ønsker jeg god adventstid!

En episode av Forviklingar – dagen er ikke helt den samme uten…

Det er torsdag ettermiddag. Minsten er konfirmant og skal på planlagt samling denne kvelden. På planen vi har fått står det at de skal møte kl 18 i Hunstad kirke, hvilket betyr enten at hun må skysses eller ta buss. Dersom da ikke en av konfirmantlærerne kan ta henne med? Vi har tidligere fått tilbud om det, så derfor sender jeg frimodig en forespørsel til læreren om hun skal kjøre til Hunstad og har plass til en ekstra, via mobilnummeret som jeg finner på en tidligere utsendt melding fra kirka. En liten stund etterpå får jeg svar at jeg nok har henvendt meg til feil nummer. Jeg sjekker med den tidligere meldingen at mobilnummeret stemmer, og det gjør det. Et søk på kirkens nettsider viser imidlertid at det oppgitte nummeret er feil. Ny sms blir sendt til riktig nummer, hvorpå jeg får et hyggelig svar som bekrefter at hun kjører og at minsten kan få skyss dersom hun møter opp kl 17. Det syns minsten blir litt for tidlig.  Etter litt om og men blir det klart at hun får skyss med sin venninne som skal kjøre med onkelen.

Så langt alt vel. Inntil telefonen ringer kl 18.09. Når jeg ser at det er minsten som ringer, aner jeg uråd. Hun burde på det tidspunktet strengt tatt være i gang med undervisningen. Men neida, hun og venninnen står mutters alene ved Hunstad kirke. Det viser seg at samlingen skulle vært i en av bykirkene, noe de to "pliktoppfyllende" konfirmantene oppdager når de leser påminningsmeldingen som de har fått dagen før fra konfirmantlæreren sin. Denne meldingen har ikke jeg fått og heller ikke hørt om før nå. I så fall ville de ikke stått "stuck" som de selv sa, på Hunstad. Gode råd er dyre nå. Jeg sier at vi skal finne ut av når bussene går, slik at de kan komme seg til riktig kirke, om enn litt for sent. Men det blir vanskelig, i og med at de ikke har tatt med seg verken busskort eller penger…

Vi som pga. en influensa som ikke har sluppet helt taket ennå og derfor hadde tenkt å slippe kjøring denne kvelden, må hive oss i bilen og sørge for at de to konfirmantene kommer seg dit de skal. De er på plass kun 37 minutter etter skjema. Før de forlater bilen får jeg bekreftet at venninnens mor skal hente dem når samlingen er ferdig. Vi kjører hjem og puster lettet ut. Tenker at vi skal slappe av resten av kvelden.  Underveis får jeg en beklagelse fra konfirmantlæreren fordi hun ikke i den tidligere smsen til meg hadde presisert at det var blitt endringer i oppmøtested for konfirmantsamlingen. Unnskyldning akseptert. Litt action må vi jo ha i hverdagen – og kanskje lærte de to unge håpefulle at det lønner seg å LESE meldingene man får fra konfirmantlæreren sin (og for så vidt alle andre man får meldinger fra)…

Kvelden snegler seg videre med nyheter og avslapping. Klokka er plutselig blitt ti på halv ti, og minstens hjemkomst nærmer seg. Jeg er på tur til kjøkkenet for å gjøre i stand kvelds til henne da mobilen plinger. ”Det kan bli litt seint før vi kommer hjem!” skriver minsten. Ja vel? Dette må jeg finne ut av og ringer straks minsten. Jo da, det viser seg at hun som skulle hente konfirmantene ennå ikke er kommet, og de var ferdige kl 21. Men i den korte samtalens løp, dukker imidlertid sjåføren opp likevel. Det viser seg at hun har benyttet kvelden til en aldri så liten oppfrisking av hårfargen og glemte av tiden. 

Dermed var gårdagens episode av forviklingar komplett. Dagen blir ikke helt den samme uten…