Brua - iakttatt med filosofens øye...

Sommerstid holder vi en del til i Sørfold i helgene. Naturen er et eldorado av turmuligheter både langs fjæra, i skogen og på fjellet. En skogstur vi må ha med oss hver sommer, går langs en traktorvei inn til taubanen ovenfor Kobbvatnet. Noen kilometer lenger inn, ligger Nedre veikvatnet. Vatnet munner ut i ei elv og etter hvert en foss som ender i havet litt lenger ned. Over fossen er det ei hengebro.

I blant er livet som å stå foran ei hengebru. Mange mennesker krysser slike hengebruer som om de krysset ei bru av betong eller en trygg gang- og sykkelsti. Tilsynelatende uten engang å tenke over hva de gjør. Enten fordi tanken på farene ved å krysse broer ikke affiserer dem. Eller fordi de har mot til å møte eventuelle farer som følger med å krysse veier eller broer. Noen utfordrer kanskje til og med farene. Istedenfor å liste seg over en gyngende hengebru, forsøker de å balansere på de tynne gelendrene eller entre seg langs det.

Selv er jeg meget ambivalent når det kommer til å krysse hengebruer. Især om våren eller tidlig på sommeren. Der jeg står ved den ene enden av brua en dag i slutten av august, kan jeg høre larmen fra vannmassene som kaster seg nedover de forrevne klippene på begge sider av berget. Spruten fra fossen sprer seg som dråper på den rosa jakken jeg har på meg. Hengebrua ser ikke særlig solid ut, til tross for wire tykk som tre av fingrene mine. Det er store åpenrom i rekkverket, og gangunderlaget er langt fra tett. Et skilt advarer mot å gå over brua mer enn en person av gangen. Såpass, tenker jeg! Selv de som har bygget brua, er usikre på om den er trygg, i alle fall ikke trygg nok for to. Jeg som hadde håpet å kunne støtte meg til et par sterke armer idet brua krysses…

Imaginært kaster jeg mynt og krone.  Skal – skal ikke? Det ender på mynt, og jeg må bare ta det første steget. Idet jeg tar et prøvende skritt ut på brua, gynger den merkbart. Jeg holder i rekkverket så knokene hvitner og tar enda et skritt. Brua gynger enda mer. Men jeg har bestemt meg, eller skjebnen har bestemt at jeg skal over. På skjelvende bein nærmest lister jeg meg over brua og prøver å stenge ute bråket og spruten fra vannmassene. Gyngingen som til og begynne med fremkalte angsten, blir jeg etter noen skritt trygg på og lar meg duve med på vei mot andre siden av elva. 

Endelig kan jeg sette foten på trygg grunn, og noen hundre meter lenger opp i lia åpenbarer et vidstrakt og vakkert landskap seg. De bratte fjellsidene har trukket seg litt tilbake, trærne er lavere her oppe, og bakken er dekket av lyng i gullgylne og rødmende høstfarger. Jo høyre opp vi beveger oss, jo videre og vakrere blir utsikten. Til slutt når vi målet for turen, Nedre Veikvatnet. Synet tar nesten pusten fra meg. I positiv forstand.

Det er med bruer som med livet. Å krysse ei hengebru, kan være som å våge å ta vanskelige valg i livet. Vi vet ikke helt hva som venter oss på den andre siden, men der kan vente noe helt vidunderlig. Noe vi kun får oppleve dersom vi våger å krysse brua eller ta det avgjørende valget...