tirsdag 25. april 2017

Revolusjon(nokså)nær – om feiring med fiffen…




Det nærmeste jeg har vært et møte med fredsprisvinner Aung San Su Kyi - utenfor hennes residens.


Når det gjelder politisk ståsted, har jeg tradisjonelt plassert meg et godt stykke unna de mest revolusjonære krefter. I så måte har det vært en særdeles kuriøs opplevelse å få delta i den årlige feiringen av Myanmars nasjonale hær og dagen for motstanden mot den japanske invasjonen (1945), sammen med Aung San Su Kyis partifeller i NLD (National League for Democracy) i Yangoon en gang i tiden.

Vårt reisefølge ble den gang tatt imot som aktede representanter for det norske politiske miljø, til tross for at halvparten av oss innehar en temmelig anonym status i det politiske liv. Et enormt oppbud av presse var svært synlig til stede, så det er ingen tvil om at vi fikk våre tilmålte minutter i rampelyset i en eller flere av de riksdekkende avisene og TV-kanalene denne dagen. Som den eneste – og kanskje minst revolusjonære – i reisefølget, kunne jeg til og med smykke meg en NLD-pin som en av partisekretærene festet på kjolen min. Imidlertid bar jeg denne nålen med stor ydmykhet, til tross for min politiske preferanse. Et parti som har kjempet i så lang tid for demokrati, rettferdighet og retten til tanke – og talefrihet og til slutt har lyktes i å innta maktkorridorene i landet, har min tilnærmet uforbeholdne støtte.

Jeg er født inn og vokst opp i et fredelig land der demokratiet har lange tradisjoner. Blant medlemmene i NLD har majoriteten kjent på kroppen gjennom flere tiår hva det koster å kjempe for disse rettighetene. For oss er det nesten umulig å fatte hva de har måttet tåle og forsake som følge av sitt valg. Det gjør meg derfor svært ydmyk å sitte ansikt til ansikt med mennesker som har sittet fengslet, som har blitt torturert på det groveste, mistet arbeidet og kanskje til og med sine aller nærmeste kun fordi han eller hun hevet sin røst og talte diktaturet imot. De bærer en umenneskelig byrde. En byrde som like fullt gjør ryggen rak og ikler dem en egen verdighet. Ordene fra 1Kor 13 om at dersom vi gir alt vi eier til de fattige, men mangler kjærlighet, så gagner det oss intet, er noe av det jeg tenker på i denne sammenhengen. Disse tidligere politiske fangene vi fikk møte, har handlet i tro på at det gode skal seire og i kjærlighet til folket sitt. De har all grunn til å gå med hevet hode og rak rygg.

Selv om NLD og Aung San Su Kyi til slutt seiret og erobret makten i Myanmar, er det bare begynnelsen. Prosessen med å endre diktatur til demokrati er neppe gjort i ei handvending. På tross av dårlig fungerende translatørsystem som overlot det meste av det som ble sagt til fantasien, ble feiringen vi fikk deltai, slik jeg oppfattet det, en kjærkommen og nødvendig statusoppdatering og motivasjonsinjeksjon for partifellene som et ledd i den pågående prosessen. Vår tilstedeværelse denne spesielle dagen ble nok ikke annet enn et klapp på skulderen. De må selv gjøre arbeidet, men dette – og andre besøk utenfra bekrefter at verden ser og vet. Viktigst av alt – fredsfyrsten ser og vet. Måtte de under mottoet ”Sammen med folket” lykkes – sammen med det burmesiske folket.




NLD hovedkvarter Yangoon.



Ingen kommentarer: