The right to believe, to worship and witness…

En strofe så vakker og velformulert at den kunne være refrenget på en sang. Denne Sangen om trosfrihet er hentet fra artikkel 18 i FNs erklæring om menneskerettigheter.  

Jeg kjenner mennesker fra ulike steder i verden hvor det er vanlig at flere religioner eksisterer side om side. Jeg har også besøkt flere land der dette er tilfelle. Hvor moske og kirke finnes i samme gate, eller hindutempel, pagode og kirke på hvert sitt gatehjørne. Denne sameksistensen har vart i årtier, ja, århundrer. Ikke alltid i fred og fordragelighet, men det er en annen historie vi kanskje kan komme tilbake til i en annen bloggpost. 

Her til lands har vi etter hvert flere minoriteter med annen religionstilhørighet enn kristendom. Selv har jeg hatt både ateister, buddhister, hinduer og muslimer som kollegaer. Jeg har til gode å oppleve krangel og konflikt som følge av religion. Isteden har det vært berikende og lærerikt og gitt meg verdifull kunnskap om religion, kultur, tro og tradisjon.  

Noen stiller seg spørsmålet om det er én og samme Gud vi alle tror på. Jødedom, kristendom og islam har for så vidt sitt utspring i den samme guddom, men så skilles våre veier. Bare kristne anerkjenner Jesus Kristus som verdens frelser. Mens jødene fortsatt venter på Messias, tror muslimer at Jesus var en av profetene.  Enkelte tenker at de ulike religionene bare handler om forskjellige tilnærminger, ulike veier til frelse. En slik tankegang harmonerer godt med trosgrunnlaget til Bahai. Bare det å antyde at Gud og Shiva er en og den samme, blir for meg som å helle sukker i saltbøssa og påstå at det smaker salt. Reinkarnasjon, gode gjerninger som veien til nirvana eller frelse er jo noe helt annet enn å ta imot frelsesgaven som Gud har gitt oss gjennom Jesus Kristus. 

Mange der ute har formidlet noe om vesensforskjellen mellom kristendom og andre religioner. Her deler jeg to av dem. Forfatteren Eyvind Skeies er en av dem. Les gjerne hans lille refleksjon over begrepet "Jesu blod"   Iranske Tanya forteller i denne videoen om hvordan hun på sin søken etter en levende gud oppdaget forskjellen mellom Allah og Gud. Hun møtte en Gud som elsker menneskene så høyt at han sender sin egen sønn til jorden for å frelse menneskene så de skal slippe å frykte døden. 

 

En fredelig sameksistens mellom ulike religioner bygger ikke på enighet eller enhet. Vi trenger ikke å manipulere Guds vesen eller vår religion for å tilpasse den til andres religiøse ståsted. Vi skal ikke forsøke å gjøre Gud mindre enn Han er for å ha fred med dem vi omgir oss med. Fred bygger på respekt for ulikheter i religion og kulturuttrykk – ikke enighet eller enhet. Fred bygges på et fundament av respekt for andres ståsted. Respekt for den andres guddom og religionens egenart.

De siste årene har landet vårt tatt imot mange flyktninger med ulik religionstilhørighet. Et faktum som gjør det religiøse landskapet mer kompleks – og utfordrende. Jeg tror fortsatt på gjensidig respekt som tillater meg å tro på min Gud som jeg kaller Abba, Far. Jeg tror på en gjensidig respekt som tillater min nabo å meditere med hinduistiske mantra og derigjennom oppnå nirvana. Jeg tror på gjensidig respekt som tillater min nabo å be med ansiktet vendt mot Mekka. Jeg tror på gjensidig respekt som ikke gjør meg tvunget til å kalle min Gud med et fremmed navn. Jeg tror på gjensidig respekt og ytringsfrihet som lar meg fortelle til alle som vil høre på om hvem jeg tror på. Slik det står nedfelt i artikkel 18 i FNs konvensjon for menneskerettigheter:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Dessverre er det mange land hvor slik frihet ikke eksisterer. Noen land gir skinn av å ha trosfrihet, men i praksis lever religiøse minoriteter under hardt press fra myndigheter og lokalsamfunn. I denne sammenheng får det meg til å undres hvorfor i all verden kristne i land som Eritrea, Pakistan, India, Saudi-Arabia, Egypt og Kina skulle utholde kirkebombinger under fredelig gudstjenestefeiring? Hvorfor de skulle holde ut å bli nektet å hente vann fra samme brønn som hinduer eller muslimer? Hvorfor tillate å bli nektet skolegang eller å ha inntektsgivende arbeid? Eller hvorfor risikere å bli fengslet for å eie en bibel, hvis det var så enkelt som å si at vi har en og samme gud? En indisk familiefar fikk valget mellom å frasi seg sin kristne tro og spare sitt eget og familiens liv. Da begynte han å synge ”I have decided to follow Jesus”. Hvordan det gikk, kan du se her.

Hans historie er dessverre ikke enestående. Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. (Arnulf Øverland) Ei heller må vi la oss forlede til å tro at når det kalles til bønn fra moskeen, så er det den samme Gud som kaller til messe søndag morgen fra kirketårnene. Derimot kan vi la oss inspirere av troende muslimer til å be fem ganger om dagen til vår Gud. La oss inspirere til å studere bibelen like flittig som mange muslimer studerer koranen. Eller bli inspirert til å søke Guds visdom like ofte og iherdig som buddhistiske munker søker visdom i sine pagoder og klostre – idet vi holder fast ved sangen om trosfrihet i artikkel 18:

The right to believe, to worship and witness.

The right to change ones belief or religion.

The right to join together and express ones belief.