På tesalong i Yangoon…

Hanegal og soloppgang over Yangoon...

Til daglig drikker jeg atskillig mer kaffe enn te. Imidlertid er det lett å konvertere fra kaffedrikking til tedrikking når man er midt i tehagenes land. I mitt reisefølge var vi tre damer under 60, hvorav jeg den nest yngste. Som turer flest for godt voksne, var dagene våre fullspekket med program fra før hanegal til lenge etter solnedgang. Men mellom lunsj og ettermiddagsutfluktene, mens resten av reisefølget benyttet anledningen til en forfriskende dukkert i bassenget eller slumret i sine senger, fant ungdomsavdelingen en liten lomme for utforskning av omgivelsene på egenhånd. Øverst på lista sto besøk på lokale tehus. 

Nå ser du kanskje for deg en eksklusiv salong med tynne porselenskopper med snirklete små håndtak og en utsøkt tekanne i samme stil. Tenk om igjen. I en sidegate til vårt hotell i Yangoon, Jasmine Palace med sine glassfasaderte 19 etasjer, fant vi et lite tehus på fortauet. Et par tre sittegrupper med lavt bord og plaststoler som sett med mine øyne ville egnet seg best i en barnehage, og med tak av seilduk til beskyttelse mot sola (og regnet) fungerte som tesalong. Da vi tre norske damene ankom, var det akkurat en sittegruppe ledig. Etter blikkene å dømme, var vi en sensasjon. Damen som serverte, snakket svært lite engelsk, men vi ba om te, hun svarte ett eller annet, og vi nikket. Fornøyd gikk hun bort til kjøkkenet, som besto av en liten benk med kokeapparat og en vanndunk. Vi kunne se at hun kokte og brygget ett eller annet, og til slutt kom hun bort til bordet vårt med et brett. Der var det tre små suppeskåler med nudler. Var det dette vi hadde bestilt? Jeg visste jo ikke om det var glutenholdige nudler, og det var nytteløst å prøve å spørre, så jeg takket pent og høflig nei, pekte på magen som forklaring. Servitøren vinket på en yngre kollega som kunne litt mer engelsk, og da skjønte de i hvert fall noe. Det var utelukket at nudlene ikke skulle serveres, men vi fikk kommunisert at vi ikke kom til å spise dem, at de var en gave fra meg til dem og at vi skulle betale for dem uansett. Summen var mer enn overkommelig selv om jeg bare drakk teen. Mine venninner tok imot nudleskålene sine, og omsider fik vi teen vår. Sterk og søt med mye (kondensert) melk i. ettersom sola var i ferd med å gå ned og den verste varmen hadde gitt seg, ble det en behagelig og stemningsfull ettermiddag der på fortauet i Yangoon uten helt å lykkes med å skli inn i mengden av innfødte. 

Under middagen senere på kvelden fikk de andre seg en god latter da de fikk høre om ”teen” vi fikk servert. For å være bedre forberedt til neste tehusbesøk, sørget vi for at guiden skrev opp bestillingen på burmesisk slik at vi bedre kunne gjøre oss forstått. 

Et par dager senere dristet vi oss litt lenger bort fra hotellet og gaten det lå i, til et kjøpesenter i mange etasjer. Til forveksling kunne det se ut som City Nord her i byen, bare med den ørlille forskjellen at her måtte vi få scannet håndvesker og ryggsekker før vi slapp innenfor dørene. Ett av formålene med besøket var å få tak i frimerker til et postkort. Ja, noen av oss er så gammeldagse at vi fortsatt sender kort per post. Vi gikk inn i dagligvareforretningen og spurte den første og beste ekspeditøren vi møtte. Engelskkunnskapene er det så som så med, så uttrykket ”stamp” frembrakte opptil flere virtuelle spørsmålstegn og atskillig fnising og latter. Flere ekspeditører ble tilakalt, mer fnising og latter. Men ved hjelp av ark og penn fikk en av venninnene tegnet et postkort og pil på frimerket. Da poppet den virtuelle lyspæren opp, og en håndfull beklagende fjes ristet på hodene. Frimerker var altså ikke å oppdrive. Vi forlot butikken til vinking og fnising.

Deretter bar rulletrappene oss oppover i etasjene hvor vi lot oss friste av herligheter som Hello Kitty-paraplyer og vakre stoffer på metervis, selvsagt til allmen forlystelse akkopmpagnert av fnising og et vell av uforståelige gloser. Kjøpesenteret var airkondisjonert, så shoppingen der var som en lek. Men vi ville jo videre. På tesalong. I den varme ettermiddagen.

Vi ålet oss gjennom trafikken noen kvartaler lenger bort. Spurte oss frem på etablissementer som til forveksling kunne se ut som det tehuset vi for et par dager siden hadde besøkt. Imidlertid ble vi vist over en av de mest traffikkerte gaten i området. Med livet som innsats krysset vi gaten hakk i hæl med de innfødte som trår ut i gaten med rak rygg og hevet hode, tilsynelatende uanfektet av bilene som kommer imot dem i begge retninger og flere filer i høy fart. Ett av triksene, fant vi ut, var å følge etter munker som krysset veien. Munker har en meget høy status i Myanmar, nesten på linje med hellige kyr i India, og bilførere passer seg vel for å komme i nærheten av så mye som en flik av kappen deres.

Endelig var vi over på den andre siden og fant straks tesalongen. Et betydelig større etablissement enn det vi tidligere besøkte. Men sittegruppene besto av de samme ørsmå plastkrakkene og lave bordene. Vi fant et ledig bord og ålet oss ned med alt pikkpakket vårt. Jukselappen vi hadde fått av guiden vår fungerte. Denne ettermiddagen ble det kun te på oss. I selskap med nesten utelukkende lokale herrer.

Enda et tehusbesøk ble det på oss – denne gangen i en bortgjemt liten landsby lenger nord i landet. Vårt reisefølge nærmest invaderte landsbyen som var bygd opp på begge sider av en liten grusvei som førte ned mot elven. Den aktuelle salongen var etablert i tilknytning til et privathus. Unger som knapt hadde lært å gå stabbet rundt beina til mor som var vertinnen. Eldre barn lekte omkring i lokalet og utenfor. Katten strakte seg ut så lang den var på benken ved ett av bordene. I et tilstøtende værelse var det en brisk som noen hvilte på mens de så på TV. Nok en gang ble vi dagens attraksjon, en rolle vi etter hvert hadde begynt å venne oss til. For disse vennlige smilenes del kunne jeg sitte på utstilling hver ettermiddag om det var tid til det. Her, som i Asia for øvrig, er det ikke alltid like enkelt å leve – eller å overleve – og likevel klager de ikke. Jeg senser en tålsomhet og ydmykhet vi kunne ha noe å lære av. En av souvernirene jeg uten kostnader eller fortolling tar med meg hjem.

Tid for te. Tid til te. En god og likandes skikk. Å ta seg tid midt i hverdagens strev til å drikke te med venner, naboer og familie. Samtalene over denne enkle tekoppen er uvurderlig. I et fullpakket program på denne reisen ble testasjonen en liten pustepause. Til tross for strevet vi hadde med å ta oss dit i 38 grader pluss. Tiden kommer, den går ikke. Takk for teen, takk for tiden vi fikk!