Skaperlede - Juleglede...

Tankene mine har det med å spinne videre. Etter å ha skrevet om skapergleden, førte tankene meg tilbake til mang en skuffelse jeg har hatt etter å ha arbeidet med en tegning, et plagg, en tekst eller andre skaperprosjekter som ikke ble slik jeg hadde planlagt. Et utall halvferdige plagg har måttet rekkes opp og strikkes eller sys på ny fordi jeg mistet en maske eller sydde noen feil sting.  Noen var umulige å redde og måtte syes om eller kastes. Mangt et tekstutkast har blitt krøllet sammen og kastet i søppelbøtta, både fysisk og virtuelt.

Jeg har tidligereskrevet om hvordan ting kan knuses – som glass. Hvordan selv livet vi lever kan gå i stykker.  Selv glasskår kan smeltes og omformes. Her i byen har Kirkens Bymisjon en englefabrikk som gir arbeid til mennesker som har falt utenfor arbeidslivet. De produserer glassengler. Et symbol på at det som tilsynelatende er ødelagt kan skapes om til noe nytt og vakkert. Den første glassengelen ble laget for tyve år siden av knust vindusglass fra Bodø domkirke.

Mine skaperverk er likevel av mikroskopisk betydning i den store sammenhengen. Men jeg har tenkt på hvilken skuffelse Skaperen må ha følt da han oppdaget at de mest dyrebare av hans skaperverk, menneskene Adam og Eva, tok det første skrittet mot ødeleggelsen av hele Skaperverket. De lot seg friste til ulydighet og spiste av visdommens tre selv om Herren forbød dem å gjøre akkurat det! Synden ødela relasjonen mellom Skaperen og det ypperste av hans skaperverk, mennesket.

Som nevnt i  posten Skaperglede, hadde jeg en liten forkjærlighet for leire som formingsmateriale. Noe av det jeg likte aller best med leiren, var at hvis ikke krukken jeg ville forme ble slik jeg hadde forestilt meg, noe som skjedde ganske ofte, kunne jeg bare klemme det mislykkede forsøket sammen og prøve på nytt. Profeten Jeremia forteller om Skaperen og hans relasjon til det skapte, og i særdeleshet mennesket, i fortellingen om leiren i pottemakerens hånd. Jer 18,1-6:

Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:  «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.» Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
     Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:  6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren.

Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt.

Skaperen må redde sitt skaperverk. Istedenfor å ødelegge alle mennesker, lot han sin egen sønn, komme til verden og dø i alles sted. På den måten gjenopprettet Gud sin relasjon til mennesket. Jesus er leiren i pottemakerens hånd. Jesus er Guds julegave til oss mennesker. Gaven som gjenoppretter relasjonen mellom Skaperen og det skapte. Det er det all grunn til å feire – år etter år.

Slik skal lyset fra det høye
        gjeste oss som en soloppgang
        og skinne for dem som bor
        i mørke og dødens skygge,
        og lede våre skritt inn på fredens vei.
Luk 1, 78-79.

Gledelig jul!

Det var ikke rom for dem i herberget…

Millioner av flyktninger vandrer i disse dager omkring i verden slik Josef og Maria gjorde i Betlehem for mer enn to tusen år siden, på jakt etter et sted å bo. Mange blir møtt med stengte dører. De får høre at det dessverre er fullt. De må snu og reise videre, dersom de har midler til det. Maria og Josef var til slutt heldige og fikk rom i en stall. Det var neppe like glamorøst som enkelte julekort og julekrybber illuderer. Men det var trygt og varmt. Inntil de måtte flykte for Herodes da Jesus var født.

Å ha rom i herberget til andre mennesker handler ikke nødvendigvis om den fysiske plassen eller bare om flyktninger fra Syria og land i Afrika. Det finnes klimaflyktninger (sosialt og emosjonelt) blant oss. Mennesker på leting etter vennlige blikk, varme hender og hjerterom.  Kanskje kan vi tenke over om vi er flinke nok til å holde hjertedørene åpne for andre mennesker. Ikke bare før jul, men hele året. Ser vi virkelig de menneskene som omgir oss, de menneskene vi møter til daglig?

I fjor høst deltok jeg på selvmordsforebyggende kurs hos Kirkens SOS. Noe av det vi snakket om, var oppmerksomhet overfor mennesker i vår nærhet og perifert. Først og fremst med tanke på å oppdage selvmordsfare, men også med tanke på å forebygge det. Årsaken til at mennesker velger å ta livet sitt er sammensatte. Men mangelen på medmenneskelighet og varme er en fellesnevner. Å se og å møte hverandre som mennesker er noe vi alle kan gjøre – selv uten kurs i selvmordsforebygging.

Den svenske kirken i Umeå har lansert en alternativ adventskalender  https://www.svenskakyrkan.se/umea/julkalender med daglige desemberutfordringer i medmenneskelighet og varme. Dersom du ikke har brukt den i adventstiden, tenker jeg at den fint kan brukes som inspirasjon hele året rundt. Vi trenger ikke være snille bare i desember. Her nord er vinteren lang og våren og sommeren ofte kald. Derfor kan vi trenge varme hender og hjerter helt fra januar til desember. Selv i mørketida finnes rom i herberget.

Hjem til jul – og en omvendt adventskalender…

 

Da jeg var ung student, var hjemreisen til jul ett av de årlige høydepunktene. Den elektriske stemningen og kriblende forventningen hos de reisende var til å ta og føle på enten jeg reiste med fly eller tog. Hjemreisen før jul var ofte mer strabasiøs enn ellers i året. Ikke bare var flyplassen eller togstasjonen stappfull av reisende og bagasje, men uforutsigbare værforhold gav titt og ofte forsinkelser. Fly måtte avises eller landingsforholdene på Fornebu (som var hovedstadens flyplass den gang) eller andre steder var for dårlige, og så ballet en liten forsinkelse på seg slik en snøball gjør… Men hjem kom vi oss alltid til sist, selv om bagasjen en og annen gang kom på avveie og så vidt rakk frem til julaften.

Mange mennesker i verden i dag er på flukt nettopp i denne tiden. Deres reise er atskillig mer strabasiøs enn noen av mine hjem til jul-reiser noensinne var. Ikke bare har de uforutsigbare værforhold å tenke på, de mangler kanskje både midler til reisen og til føde underveis. De flykter også fra noe eller noen og må passe seg for å bli oppdaget. Noen mennesker har greid å komme seg i sikkerhet i et annet land og kan ta del i julefeiringen i frihet og med senkede skuldre. Noen er fortsatt underveis og øyner håp om tryggheten et sted der fremme. Noen har et svare strev med å holde seg skjulet mens de er underveis, i frykt for å bli angitt og sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Akkurat nå gjelder dette blant annet 15 Nord-Koreanere som Stefanusalliansens samarbeidspartner kjenner til. De har greid å komme seg over grensen til Kina, men de er ikke trygge der. Kinesiske myndigheter sender nordkoreanere systematisk tilbake dersom de blir oppdaget. Det som venter returnerte nordkoreanere er mange år i fangenskap i en arbeidsleir eller fengsel under umenneskelige forhold. I verste fall henrettelse.

Du og jeg kan hjelpe akkurat disse menneskene ”hjem” til jul. Hjem til trygghet i et tredje land. La det være del av en omvendt julekalender der vi gir gaver fremfor å motta. Stefanusalliansen har en innsamlingsaksjon akkurat nå, som jeg oppfordrer alle til å bidra i. det er mange som trenger vår hjelp, men for disse femten koreanerne står det om livet. Følg lenken under hvis du vil bidra eller vite mer.

 Redd Nordkoreanske flyktninger fra dødsfengsel!

Lykkelig glutenfri Luciafeiring.

Jeg er vokst opp med Luciafeiring, ettersom jeg sang i kirkas pikekor hele grunnskoletiden. Mamma innførte derfor tradisjonen med lussekatter. En tradisjon jeg har ivaretatt som pedagog i barnehage så vel som her hjemme. På det tidspunktet var ikke cøliakien avdekket, så det var såre enkelt.

Da jeg fikk konstatert cøliaki, falt liksom alle juletradisjoner i grus. Dvs. jeg tenkte da at det var jo bare bytte ut hvetemelet, og vips hadde man samme gode julekaker og lussekatter som før! Den gang ei… Etter det første mislykkede forsøket på lussekatter gikk det noen år før jeg orket å prøve. Jeg arbeidet da som pedagog i en åpen barnehage, og flere av barna og foreldrene som deltok der var cøliakere. En av mine frivillige medhjelpere hadde også et barnebarn med cøliaki. Vi utvekslet mange erfaringer og oppskrifter, og dette ga oss mot til å prøve å bake lussekatter så vel som vanlige i den åpne barnehagen. Resultatet ble temmelig bra, og alle cøliakerne frydet seg!

Nå har minsten overtatt stafettpinnen mht. Luciafeiring og er med i Tensing som deltar på Luciakonserten lokalt. I år som i fjor ble jeg utfordret på å bake lussekatter som serveres i etterkant av konserten. De måtte bli glutenfri, ettersom jeg kun baker glutenfritt og jeg vet det er flere cøliakere som deltar. Prosjektet ble såpass vellykket i fjor at jeg satset i år også. Lykken er stor når jeg nå har 48 fluffy og deilige lussekatter på rist og fat!

Siden jeg ikke har delt oppskrift på lussekatter på bloggen tidligere, gjør jeg det nå. Seint, men forhåpentligvis godt.

Oppskriften gir ca 36 lussekatter

750 g glutenfritt mel (50 g Jytte/ 100 g Finax mjølmix/ 250 g Schär mix C/ 350g Schär mix B)

1 ss fiberhusk

130 g soft light

1 pk tørrgjær

2 dl mager kesam/ creme fraiche

4 dl melk

165 g sukker

Litt kardemomme

Safran eller ½ ts gurkemeie

2 egg

Rosiner og egg til pynt og pensling

Smelt margarin. Varm melken med margarinen. Ha i bakebollen sammen med kesam. Rør ut fiberhusken i væsken. Ha i sukker og ca halvparten av melet blandet med tørrgjær og krydder. Elt sammen og ha i resten av melet i flere omganger. Følg med så ikke deigen blir for hard. Den skal såvidt slippe kanten på bollen, men fortsatt være løs i konsistens. La maskinen elte min. 5 min. Sett deigen til heving på lunt sted.

Slå deigen litt sammen før du heller den på godt melet bakebord og former lussekatter. Bruk Jyttemel til utbaking.

La lussekattene heve ca 20 min., og ikke fortvil om de ikke hever seg så mye i denne omgangen. De blåser seg nemlig aller mest opp under steking. Stekes ca. 12 min. på 220 grader.

Har du ikke akkurat disse melsortene for hånden, kan du prøve deg frem med andre lyse glutenfri melmikser. Det viktigste er imidlertid å følge med slik at deigen ikke blir for tørr og hard før heving. Det er bedre at deigen er litt løs, slik at du må bruke mer mel til utbaking.

Vil du lage lussekattene laktosefri, bruker du melkefri margarin, samt laktosefri mager kesam og laktosefri melk.

Vil du lage lussekattene melkefri, bruk soya eller rismelk og et melkefritt alternativ til kesam. Har ikke testet ut denne varianten, men resultatet blir nok omtrent det samme.

Skal lussekattene lages uten egg, kan man prøve seg frem med eggerstatning, evt. ha i mer fiberhusk og litt mer væske. Kikertermel har også god bindeevne og kan forsøksvis erstatte litt av det andre melet. Men det har en markant smak, så benyttes i små posjoner.

Lykke til!

Lys i Mørketidslandet…

Stummende mørke avløser skumring og tussmørke. På klarværsdager skimtes flammehav som strever mot himmelen. Men tindene skjuler ildkulen mesteparten av dagen. Kveler lys i emning. Glimt av dag i mørketidslandet holder liv i håpet. Vi vet at fjellene gjemmer sola. Men de kan ikke tviholde på henne for alltid. Når nyåret nyss er født, må fjellene og mørketida gi tapt. Strålene blir sterke tindebestigere med ett og beseirer mørke nok en gang. 

Den aller mørkeste tida på året, faller sammen med kirkeårets slutt – og et nytt kirkeårs begynnelse. Siste søndag i kirkeåret handler bibelteksten om de fem kloke og de fem ukloke jomfruene, eller brudepikene om du vil. Fra evangeliet etter Matteus, kap 25:

Da skal himmelriket være likt ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. De kloke tok med olje på kannene sine sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen.

 
     Men ved midnatt lød et rop: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «La oss få litt av oljen deres, for lampene våre slokner.» «Nei,» svarte de kloke, «det blir ikke nok både til oss og dere; gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!» Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt.

Teksten sender meg 17 år tilbake i tid, til ei lita forsamling i et telt i Assam…

Hun er ung, vever og vakker. Gyllen hud og brune, mandelformede øyne fulle av liv. Av fattig opphav, døpt til evig rikdom. Svøpt i sin fargerike tradisjonelle drakt danser hun midt i kretsen av nyvunne venner. I hver av hendene holder hun tente små oljelamper. Grasiøse bevegelser bringer liv i de små flammene som uopphørlig følger danserinnens trinn.

Lampene kaster et varmt skjær over den tettpakkede forsamlingen under teltduken. Det er kjølig kveld i en indisk landsby på grensen til Bhutan. Stillferdig klimpring fra et strengeinstrument akkompagnerer dansen.

Intim atmosfære preget av guddommelig nærvær. Flere folkeslag har knyttet vennskapsbånd ut over talespråkets grenser.

Løftede hender, dans og musikk, forener oss. En Far, ett folk. En oase i ørkenlandskap. Klok jomfru med olje i reserve. Som ildtunger fra det høye pinsedag, tenner oljelampene gløden på ny.

Bibelteksten om de ti brudepikene forteller at hver enkelt av oss må sørge for å holde lyset i lampen tent. 

Din tro, min tro, kan ikke frelse andre enn oss selv. Hvis lyset og lampen er vår tro, må oljen være det som holder flammen levende. Ordet. Bibelen.

Om et par dager feirer vi Lucia her nord. Lucia bar lyset. Hun bar det høyt på hodet. Inn i mørketidslandet steig ho. Der lyset kom inn måtte mørket vike plass. Vi kan være Luciaer i vår tid. Vi kan bære lys. Våre små som på denne dagen går i Luciatog i kirker, barnehager og på skoler, til ære og glede for foreldre og hverandre, forteller oss nettopp det. Lyset lever – og vi må holde det levende. Selv i mørketidslandet er det mulig.Vi er ikke overlatt til oss selv:

Du ser oss i mørketidslandet.

Du signe med evige ord

husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

Trygve Hoff

Agni Athing - All ære til Gud