Når steinene roper…

Det er 1. Påskedag. I kirka feirer vi i dag Jesu oppstandelse fra de døde. Denne påskedagen fikk jeg servert en av de mest blodfattige og tannløse førstepåskedagsprekener jeg har hørt noen sinne.

Det er både trist og skremmende at man fra prekestolen reduserer Jesu oppstandelse til ”et håp om noe som er bedre”, uten å konkretisere hva håpet innebærer. Heldigvis vet jeg hva Jesu oppstandelse fra de døde betyr – også for meg. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)

Håpet om noe som er bedre er intet ringere enn håpet om og troen på frelsen og det evige liv.

Fortsatt er det dessverre ufattelig mange som ikke vet det. Dersom vi pakker budskapet inn lik en Pandoras eske – ja, simpelthen lar være å fortelle om det, får de jo aldri vite den gode nyheten.

Heldigvis vil steinene (både bokstavelig talt og i overført betydning) rope når de som skulle være disipler og hyrder tier. (Luk 19,40) Kantorens gledesstrålende ansikt når han dirigerte kor og menighet i salmen ”Deg være ære” blir et langt sterkere vitnesbyrd om det evige livs håp enn det tafatte håpet vi fikk formidlet fra prekestolen. Nattverdens brød og vin feirer Jesu død og oppstandelse både i ord og handling. Og mens vi feiret dette måltidet, kunne vi proklamere med Eyvind Skeies fantastiske ord at

Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!

Han var død, men se han lever.

Dødens porter åpner han,
viser vei til livets land. Halleluja.

Jesus døde for oss alle.

Vi skal leve for hverandre.

Jesus oppstod. Så skal vi,
oppstå til et evig liv. Halleluja.

Jesus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden! God påske!