A wake up call - eller det glade vanvidd...

I går natt omkring midnatt, like etter at jeg hadde sovnet, våknet jeg brått av det jeg trodde var telefonen som ringte. Det hører til sjeldenhetene at telefonen ringer etter kl 22 om kvelden, så jeg syntes det var svært underlig. Det viste seg da også å være falsk alarm – fysisk sett. Imidlertid slo det meg at det kunne være en alarm i den himmelske sfære som vekket meg. Gjennom det siste året har jeg faktisk ganske ofte blitt vekket når jeg knapt har sovnet, av ulike årsaker. Ofte har jeg da stått opp og funnet frem bibelen og «bønneboken» min (som består av flere løse ark) og brukt de ufrivillig våkne nattetimene til bønn. 

Mange der ute i snakker om at vi lever i det Bibelen omtaler som endetiden. Flere av de historiske hendelsene GT-tidens profeter fortalte skulle skje, utspiller seg rett for øynene våre. Jeg kan for lite om dette til å forklare det godt nok og henviser derfor til kvalifiserte pastorer som kan forklare mer inngående. ( John Haller Amir Tsarfadi ) Det eneste jeg vet, er at jeg kjenner på den samme nøden og følelsen av hast som flere av disse formidler.

Av den grunn har det blitt viktig for meg å gjøre min del av jobben som «vaktmann». En ikke så hyggelig del av den er å se konturene av det frafallet som Åpenbaringsboken i Bibelen forteller skal komme i endetiden – og å adressere det og forsøke å advare mot det.

I utgangspunktet heller jeg mer mot å tenne et lys i mørket enn å forbanne det. Imidlertid ser jeg ingen vei utenom å advare mot villedere både på generell basis og mer spesifikt. 

I forrige bloggpost skrev jeg om Herren som leder oss på de rette stier for sitt navns skyld og hvordan Han ikke kan lede oss vill. Derimot kan vi selv la oss villede. Og i dag er det kanskje enklere enn noensinne å la seg lede vill. Selv innenfor kirkens fire vegger eller i en kristen forsamling. Å høre Guds stemme i kirka eller på et kristent møte burde være enkelt. Slik er det ikke alltid. Guds ord pakkes inn så kreativt at budskapet drukner. 

Vi trenger verken verdenskjente TV-predikanter, helproffe lovsangsteam, røkelse, yogaøvelser eller kule lyd – og lysshow for å møte Gud. Tvert imot, vil jeg si. Det er vel ikke for ingenting at Bibelen sier at vi må bli som barn igjen for å komme inn i Guds rike. Faktisk er det nesten latterlig enkelt. Vi åpner bibelen, som er Guds ord, så kan vi lytte til hva Han vil si oss der. Vi kan åpne hjertet og påkalle Gud navn, så vil Han lytte til oss. 

I tillegg kan vi ha nytte av veiledning fra mer erfarne vandrere. Dog med et årvåkent blikk for å unngå villedelse. Som en oppfølger til forrige blogginnlegg, kan det derfor være nyttig å peke på ulike veivalg og veivisere man gjør klokt i å unngå. 

NAR – nyapostolisk reform eller villeder?  

Dominionisme – hva er det?

Seks hovedretninger som leder på avveier.

Til slutt et par veivisere i hvordan man selv kan og bør teste om en lære er holdbar i forhold til Guds ord:

Selvhjelpsguide til dissekering av kristne forsamlinger.

Test every doctrine-test every teacher. 

Konklusjonen min i dag må bli: Våkn opp når vekkerklokka ringer, ikke sett den på slumring! Vær årvåken, vær en glad vandrer og unngå det glade vanvidd.

Den glade vandrer – eller det glade vanvidd...?

Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

Salme 23

For de av oss som ferdes av og til i skog og mark, er det velkjent at rette stier hører til sjeldenhetene. Oftest snor de seg gjennom ulendt terreng. Som ei slalåmløype mellom trær og busker, stubber og bergknauser. Fra barnsben av har jeg blitt tatt med på tur i fjæra og marka. Mang en gjengrodd sti har jeg gjort forsøk på å følge. Noen ganger med hell. Andre ganger har jeg gått meg vill, på tross av at målet var i sikte og at terrenget i utgangspunktet var kjent. Noen ganger er stien forsert av små sildrende bekker eller brede elver som vi i vår tur må krysse for å følge den. På den andre siden kan det være vanskelig å finne igjen tråkket.  

En av turene på ukjente stier var ei rundløype som tok oss over en ås og gjennom skogen før den endte ved utgangspunktet. Mot slutten ledet stien tilsynelatende over en elv – uten bru. Selv om det var midt på sommeren, var ikke denne dagen av de varmeste, slik det ofte er her i nord. Elva førte med seg smeltevann fra snødekte fjell, og som drikkevann var temperaturen perfekt. Som badetemperatur ikke optimal. Til tross for at elva var grunn nok, fristet det lite å ta av seg på føttene og vasse over. Idet jeg stakk venstrefoten ned i det iskalde elvevannet, var det som om blodet frøs til is. Imidlertid var det bare noen få skritt så var vi over på den andre bredden.  Tørr og påkledd fikk jeg varmen fort tilbake. Men så var det å finne igjen stien...

Vi gikk litt frem og tilbake langs bredden på måfå uten å finne noen tydelig opptråkket sti. Uten kart og kjentmann, var vi overlatt til vår egen erfaring og sunne fornuft. Til sist fant vi noe som liknet på en sti og fulgte den. Etter en stund kom vi inn på en bredere vei og var sikker på at vi endelig hadde funnet veien. Imidlertid oppdaget vi at den ledet oss lenger og lenger bort fra målet. Det endte med at vi måtte snu og følge den brede delen av veien tilbake mot elva. Og ja, vi ble nødt til krysse elva enda en gang. Denne gangen litt lenger ned og på et grunnere, men bredere leie. Jeg visste hva som ventet og grudde meg, kjente blodet fryse til is allerede før jeg satte foten i vannet. Men fra elvebredden så vi målet og kom oss velberget over også denne gangen.

Rett som det er støter foten på snublesteiner på vandringen. Uforvarende faller vi, men reiser oss opp og kan fortsette vår vandring. I sydligere strøk finnes det orm som kan dukke opp på skogsstien og angripe en sårbar fot eller hånd som forviller seg i dens nærhet. 

Dersom vi roter det til og går oss vill, nytter det ikke å stole på egen teft lenger. Kart og kompass er gode hjelpemidler når vi skal finne frem på litt ukjente eller dårlig opptråkkede stier. Noen ganger beveger vi oss i såpass ukjent terreng at en kjentmann og veiviser må lede oss til målet. 

Et årvåkent blikk er likevel vårt viktigste hjelpemiddel. Et blikk rettet både fremover og på nærmeste omgivelser hjelper oss å oppdage snublesteiner og andre farer i tide.

På veien gjennom livet kan vi innimellom oppleve det slik at vi går oss vill. At det er vanskelig å finne retningen selv om målet er klart og vi til og med øyner det. I kirka og andre kristne forsamlinger finnes det både gode veivisere og villedere. Noe jeg har vært inne på også tidligere: Obsvarsler i kø Om saueflokker, ledere og villedere Karma, du liksom...

Vi gjør klokt i å lytte til erfarne veivisere, uten blindt å stole på dem. Mennesker kan ta feil, selv om de er godt skolert og hevder å høre aldri så tydelig fra Gud. Som når du går på tur i skog og mark, er ditt eget årvåkne blikk sammen med kart og kompass det viktigste hjelpemiddelet. Faktisk trenger vi ikke streve særlig for å høre hva Gud sier til oss. Vi kan rett og slett åpne Bibelen og lese og lete der. Kart = Bibelen. Kompass = Den hellige Ånd som er vår viktigste veileder. En av de første og viktigste sannhetene jeg lærte meg var «Den lille Bibel»:

For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.Joh 3,16

Om du ikke har ork til å lese mye og har vansker med å huske tekst, så er faktisk dette verset tilstrekkelig. Det er lett å bære med seg over alt, lett å ta frem når det trengs.

Mennesker som opptrer som veivisere kan ha egoistiske motiver for å opptre som hjelper for deg og meg. Feks å oppnå berømmelse og/ eller tjene penger på det. Gud, derimot, kan ikke lede oss vill. Han leder oss på de rette stier for sitt navns skyld. Hans håp er at både du og jeg skal fortsette å være glade vandrere og unngå å havne i det glade vanvidd. Hans ønske er at du og jeg skal nå målet – evig liv og fellesskap med Ham. Slik blir Hans navn æret.